PÅ KINO 25. DESEMBER 2022: En tekstplakat på slutten av filmen sier at Narvik under andre verdenskrig var åsted for det største slaget på norsk jord.
Det er kanskje vanskelig for én eneste film å gi et fullstendig inntrykk av hvor stort omfanget egentlig var, selv for en av Norgeshistoriens dyreste produksjoner, men man får absolutt en følelse av den akutte dramatikken, slik den kunne ha fortonet seg for de som opplevde den.
Historien blir godt og effektivt fortalt gjennom et knippe oppdiktede figurer, flott spilt av Carl Martin Eggesbø og Kristine Hartgen i de største hovedrollene.
Regissør Erik Skjoldbjærg («Insomnia», «Pyromanen», «Nokas») har levert en sterk og sober skildring av både de menneskelige kostnadene og de umulige utfordringene figurene blir stilt overfor når krigen bryter ut i april 1940.
«Kampen om Narvik» forteller en side ved norsk krigshistorie som er lite kjent, og er en solid filmatisering av det som kalles «Hitlers første nederlag».
ANMELDELSE: «Gulltransporten» er en fengende og handlingsmettet krigsthriller
Må komme tyskerne i forkjøpet
Filmens innledning gir en enkel forklaring på hvorfor kontroll over Narvik var viktig for både tyskere og engelskmenn i krigens første fase, nemlig på grunn av den svenske jernmalmen som ble fraktet til Europa via Ofotbanen og Narvik havn.
Korporal Gunnar Tofte (Carl Martin Eggesbø) må reise fra kona Ingrid (Kristine Hartgen) og sønnen Ole (Christoph Gelfert Mathiesen) når troppen hans, ledet av major Omberg (Henrik Mestad), må komme de invaderende tyskerne i forkjøpet og sabotere ei jernbanebru for å stoppe transporten.
Ingrid fortsetter på sin side jobben som servitør og stuepike på hotellet til Polly (Kari Bremnes), der hun blant annet må være tolk for den tyske konsulen Wussow (Christoph Bach).
Samtidig spionerer hun for den engelske konsulen Gibbs (Ollie Campbell), som skjuler seg i en jakthytte rett utenfor byen, og trenger informasjon for at engelske styrker skal kunne ta Narvik tilbake.
Velstrukturert manus
Det er flere interessante historietråder i Christopher Grøndahls velstrukturerte manus som veksler godt mellom hverandre uten at man på noe tidspunkt mister oversikten.
Det er enkelt å forstå faren ved Gunnars forestående vågestykke og de påfølgende strabasene, samtidig som man med en gang ser den problematiske situasjonen som Ingrid nærmest uforvarende er i ferd med å sette seg i.
Både Eggesbø og Hartgen skaper raskt den nære kjemien mellom Gunnar og Ingrid, noe som er helt nødvendig, siden de er separerte gjennom det meste av filmen.
De er filmens hjerte og våre øyne inn i historien, og har kvalitetene og utstrålingen som trengs for at publikum skal kunne knytte emosjonelle bånd til figurene deres.
I tillegg gjør Stig Henrik Hoff en fin rolle som Gunnars far, Aslak, mens det som alltid er en glede å se Kari Bremnes, som bør gjøre mer film.
Treffer ikke helt
Historiefortellingen glipper litt av og til, som den lite troverdige situasjonen som fører til at Ingrid og sønnen likevel ikke kommer seg over til Sverige, eller når hun slipper så og si uskadet unna to dramatiske granatnedslag på nært hold.
Konsul Wussows «interesse» for tolken kunne nok ha vært utforsket mer, mens et faretruende øyeblikk mellom Gunnar og Ingrid nesten fører til et melodramatisk havari (men bare nesten).
Og selv om jeg har stor sans for Henrik Mestads prestasjon som major Omberg, har han noen scener med svulstige taler som ikke helt treffer tonen i resten av filmen.
Summen av alt gjør at den kanskje ikke har helt den samme slagkraften som for eksempel «Krigsseileren», men den holder omtrent samme nivå som flere av de andre gode krigsfilmene vi har sett her hjemme i løpet av de siste 15 årene.
ANMELDELSE: Will Smith ruver i en vanskelig hovedrolle i «Emancipation»
Neglebitende kamphandlinger
Heldigvis er «Kampen om Narvik» stort sett preget av høy kvalitet, blant annet med noen svært overbevisende tidsbilder og neglebitende kamphandlinger med intense virkemidler.
Både bombefly og krigsskip er gjenskapt med gode visuelle effekter, om enn på en viss avstand som senker kravet til detaljrikdom, men det bombastiske lydsporet skaper likevel en umiddelbar nærhet til krigsmaskineriet.
Den norske troppens storming av tyske posisjoner i filmens siste fase når kanskje ikke «Redd menig Ryan»-høyder, men har nok av brutal action og voldsom død til å strekke 12-årsgrensa til det ytterste. Man kan likevel spørre seg om krigens grufullhet kanskje hadde fortjent enda sterkere skildringer.
«Kampen om Narvik» har uansett blitt en vellykket prestisjefilm som forteller en viktig historie, og det vil ikke være ufortjent om den blir godt besøkt på kino denne vinteren.
