PÅ KINO 6. JANUAR 2023: Arbeidsplasskomedien er en populær sjanger med et stort potensial for gjenkjenning.
Handlingen i denne spanske filmen ligger kanskje noen hakk over sedvanlige jobbkonflikter og problemstillinger, men man kan likevel nikke fornøyelig til morsomme skildringer av skurrende dynamikk mellom ledelse og arbeidstakere.
Javier Bardem spiller veldig godt som fabrikksjefen som tøyer etiske og moralske grenser i jakten på suksess, i en historie med flere ville og uventede utviklinger.
Ikke alle har like høy grad av troverdighet, og det ligger et overspill i dramatikken som hemmer slagkraften, men «Den elskverdige sjefen» kaster et satirisk blikk på spansk jobbkultur – og ukultur – som både morer og underholder.
ANMELDELSE: «Emily» skaper en figur man føler med og brenner for
Problemene tårner seg opp
Blanco (Javier Bardem) er sjef på en mellomstor fabrikk som produserer vekter. Hans egen likevekt er forstyrret på grunn av en nært forestående bedriftskåring som han er desperat etter å vinne.
Mens han venter på at juryen skal komme på et lite hemmelig overraskelsesbesøk, tårner problemene seg imidlertid opp internt. Hans gamle venn og kollega Miralles (Manolo Solo) har personlige problemer som går ut over produksjonen.
Den sparkede arbeideren Jose (Óscar de la Fuente) demonstrerer høylytt utenfor fabrikken. Ansettelsen av den nye praktikanten Liliana (Almudena Amor) fører med seg forviklinger som Blanco blir nødt til å forholde seg til.
Og på toppen av det hele er det stadige problemer med den store vekta som møter alle besøkende i porten. Alt dette, og mere til, må fikses før juryen kommer.
Drittsekk med glatt hår og pen dress
Regissør og manusforfatter Fernando León de Aranoa vever et teppe med flere handlingstråder som alle har en kime av sannhet i seg, selv om man kan påstå at de trekkes forholdsvis langt.
Man lar seg imponere av Blancos vilje til å kjempe for seg og sine arbeidere, med en komisk lang rekke av problemer som må løses.
Samtidig blir det åpenbart at han ikke er fremmed for å tråkke over grenser for å oppnå det han vil, og ikke alltid med de samme samvittighetskvalene som de fleste andre ville ha fått.
Her gjør dyktige Bardem en god jobb med å skildre Blanco som en sjarmerende figur som vekker både sympati og entusiasme, men som samtidig kan bevege seg ut i den mørkeste delen av gråsonen og være en drittsekk med glatt hår og pen dress.
ANMELDELSE: «Close» er en av de vakreste, vondeste og varmeste filmene på lenge
Mye å more seg over
Deler av historien avhenger av gubbedrømmen om at unge kvinner selvsagt tenner på middeladrende sjefer, og mister litt av troverdigheten når dramatikken virkelig begynner å bli mørk.
Det er også utfordrende å forestille seg at Blanco virkelig kommer unna med enkelte av sine handlinger.
Det er likevel mye å more seg over i «Den elskverdige sjefen», som litt overraskende var Spanias Oscar-bidrag i fjor. Den ble ikke nominert, men vant til gjengjeld 6 av de 20 (!) Goya-prisene den ble nominert til i hjemlandet.
Fernando León de Aranoa lykkes med å skape et konstant driv i fortellingen, og har alltid et djevelsk smil på lur, selv når man får lyst til å gi hovedfiguren en på tygga.
