PÅ KINO 6. JANUAR 2023: Denne filmen stiller det store spørsmålet allerede i den første scenen. Hvordan fant ei ung prestedatter på den pietistiske, konforme og tilknappede engelske landsbygda i 1840-årene inspirasjonen til å skrive en klassisk roman som «Stormfulle høyder»?
Dikteren og forfatteren Emily Brontës historie fortelles med sterke følelser og smertefull lidenskap i regidebutant Frances O’Connors gode film, som riktignok har vært nødt til å ta seg store kunstneriske friheter.
Manuset hennes danser rundt det lille man egentlig vet om Brontë for å dikte opp den mulige bakgrunnen for hennes altfor korte forfatterskap.
Lovende Emma Mackey («Mord på Nilen», «Sex Education») er strålende i hovedrollen, understøttet av et solid ensemble, og skaper en figur man føler med og brenner for.
Tidvis faller O’Connor for fristelsen til å male skjebnene med en litt for bred pensel, men «Emily» har langt flere sterke enn svake elementer, og vekker en interesse og et engasjement for tittelfiguren som uten problemer forsvarer filmens eksistens.
ANMELDELSE: «Close» er en av de vakreste, vondeste og varmeste filmene på lenge
Fri og opprørsk sjel
Etter en kort prolog som indikerer historiens utgang, går den noen år tilbake i tid. Det forventes at Emily Brontë (Emma Mackey) skal studere for å bli til noe, akkurat som søstrene Charlotte (Alexandra Dowling) og Anne (Amelia Gething).
Emily er imidlertid en friere og mer opprørsk sjel, i likhet med broren Branwell (Fionn Whitehead), som er hennes viktigste «allierte» innad i familien.
Hun skriver amorøse dikt, lever seg inn i en fantasiverden og drømmer om den kjekke kapellanen William Weigthman (Oliver Jackson-Cohen), som nylig har ankommet Haworth for å jobbe for søstrenes far, presten Patrick Brontë (Adrian Dunbar).
De påfølgende hendelsene skaper dramatiske konflikter som kanskje ikke har den sterkeste rota i virkeligheten, men som innenfor filmens fiksjonsrammer virker troverdige som inspirasjonskilder til Emilys senere så berømte roman.
Passer ikke helt inn
Filmen nevner ikke det faktum at de tre Brontë-søstrene faktisk debuterte som forfattere omtrent samtidig, Charlotte med «Jane Eyre», Anne med «Agnes Grey» og Emily altså med «Stormfulle høyder».
Den skildrer også prestefaren Patrick som en langt strengere og mer uforstående farsfigur enn han ellers blir beskrevet som, mens det ikke finnes noen holdepunkter for at Emily hadde et forhold til kapellanen William Weightman (eller noen andre, for den saks skyld).
Kanskje var det likevel et smart valg av Frances O’Connor å holde søkelyset fast på Emily Brontë og forsterke hennes personlige prøvelser, med søstrene som bifigurer.
Resultatet er en opphøyd dramatikk som skaper påtagelige spenninger og fremhever Emily som et utskudd som ikke passer helt inn, verken i sitt miljø eller sin samtid. Den litt klisjétunge romansen med den nye kapellanen skurrer imidlertid litt med personkarakteristikken som bygges opp.
ANMELDELSE: «Kampen om Narvik» har neglebitende kamphandlinger med intense virkemidler
Har flere kvaliteter
Det hender at Frances O’Connors regivalg tilfører historien en pompøsitet som beveger filmen over i et Jane Austen-lignende landskap, som jeg føler hun ellers forsøker å holde en viss avstand til.
Kanskje er det uunngåelig, all den tid O’Connors gjennombrudd som skuespiller var rollen som Fanny Price i «Mansfield Park» (1999), basert på nettopp en Jane Austen-roman.
Hennes første spillefilm som regissør har flere kvaliteter som gjør den verdt å se, om man er tilbøyelig til å like et britisk kostymedrama med store følelser.
Bortsett fra den nevnte romansen, unngår den stort sett å gå i klisjéfellene, og makter å gi et interessant bilde av et forfatterskap i emning under utfordrende omstendigheter.
