PÅ KINO 13. JANUAR 2023: Regissør Mona J. Hoel («Når nettene blir lange», «Salto, salmiakk og kaffe») har tatt foten av bremsen etter det velkomne comebacket med «Skal dere gå allerede?» i 2020.
«Natt» skal ifølge henne selv være basert på egne erfaringer som ligger langt tilbake i tid, og er en engasjerende liten film om vold i nære relasjoner og desperasjonen etter å komme seg ut av det.
Deler av historiefortellingen er preget av noen hastige snarveier og et par innfall som virker mer pussige enn sannsynlige, men Guri Glans spiller en sterk hovedrolle som skaper sympati for figurens prekære situasjon.
Filmens lavbudsjettsestetikk får den kanskje til å fremstå som «i minste laget» for kinolerretet, men stripper samtidig historien for staffasje, og man står igjen med den rå og usminkede kjernen, som tross alt er det viktigste.
ANMELDELSE: «The Last of Us» er et postapokalyptisk kvalitetsdrama
Får sjokkbeskjeden
Legen Emma (Guri Glans) får sjokkbeskjeden om at hun bare har noen måneder igjen å leve.
Hun får det plutselig travelt med å sikre fremtiden til sine to unge døtre, som hun ønsker at venninnen og kollegaen Frøydis (Marie Louise Tank) skal overta omsorgen for.
Først må hun reise fra Oslo til Hammerfest for å gjennomføre skilsmissen med sin voldelige eksmann Falk (Jørgen Langhelle). Hun vil nemlig unngå at han får foreldreretten for de små, men Falk nekter å underskrive papirene.
Samtidig blir Emma tilfeldigvis vitne i en sak som gjør at hun kommer nærmere inn på eksmannen enn ønskelig, men får god hjelp av den forståelsesfulle politietterforskeren Asbjørn (Henrik Rafaelsen).
Ekte og sannferdig
Den svært erfarne teaterskuespilleren Guri Glans gjør en sterk figur i sin første hovedrolle på film (opprinnelig tiltenkt Kjersti Holmen før hun døde). Hun formidler Emmas frykt og desperasjon på en overbevisende måte som virker ekte og sannferdig, uten behov for å «melke» publikums sympati unødig.
Hun har også åpenbart en god kjemi med filmens nydelige barn, som nok har høyst naturlige årsaker, mens Marie Louise Tank tilfører kjærlig omsorg og hjertevarme i den viktige birollen som venninnen Frøydis.
Og selv om figuren hans ikke er spesielt sympatisk, er det veldig hyggelig å få et siste gjensyn med dyktige Jørgen Langhelle, som dessverre døde brått av hjertestans i 2021, bare 55 år gammel.
Her får han gjøre noe han var veldig flink til, nemlig å spille truende, uforutsigbare figurer med voldelige tilsnitt. Filmen gir ham imidlertid liten tid til å vise andre sider ved mannen, noe som kan hjelpe oss til å forstå hvorfor han er som han er.
LES: Her er filmene vi gleder oss aller mest til i 2023
Vanskelig i all sin enkelhet
Filmen vekker noen betimelige spørsmål, som blant annet hvordan en høyressursperson som Emma i det hele tatt har vært sammen med en figur som den Langhelle spiller. Her kunne man ønske seg litt mer bakgrunn og kontekst.
Man kan også stille spørsmål ved politimannen Asbjørns yrkesmessige profesjonalitet i en film som ellers virker å ha en prisverdig autentisk tilnærming til skildringene av avhørsteknikker og rettssalsprosedyrer.
Og er det egentlig særlig realistisk å kjøre seg vill mellom Alta og Hammerfest, selv om sjåføren opplever en personlig krise?
Dette er imidlertid småpirk i den store sammenhengen. Når alt kommer til alt er «Natt» en god film, som gjør inntrykk med en historie som er vanskelig i all sin enkelhet.
Mona J. Hoels kloke behandling av stoffet gjør at man forstår hovedfigurens utfordringer og de alvorlige implikasjonene hennes situasjon medfører. Filmen er kanskje liten i form og uttrykk, men handler om noe som er både stort og viktig.
