PÅ KINO 10. FEBRUAR 2023: Siden mange nordmenn er både fjellvante og introverte, burde denne italienske filmen treffe alle som drømmer om et stillere liv i stor natur.
«De åtte fjellene» forteller en interessant historie om vennskapet mellom to menn over flere tiår, med dragning mot fjellets ensomhet som en fellesnevner.
Regissør-paret Felix van Groeningen og Charlotte Vandermeersch («Alabama & Monroe») lykkes med å skildre de store linjene i hovedfigurenes historie, fortalt gjennom en rekke nære og intime øyeblikk som blottlegger deres indre, til tross for at begge, som menn flest, har vansker med å gi uttrykk for sine følelser.
ANMELDELSE: «Vanskapte land» er islandsk historiefortelling på sitt aller beste
Dette, kombinert med naturbilder så vakre at de kan ta pusten fra deg, gjør «De åtte fjellene» til en dyp, emosjonell og smellvakker utforsking av meningen med livet, veivalgene vi tar og hva vi kan bety for hverandre.
Vekker varmt vennskap
Historien starter i 1984, når den unge Pietro (Lupo Barbiero) er på sommerferie med foreldrene sine i et hus de har leid i den lille (og fiksjonelle) fjellandsbyen Grana i nord-Italia.
Der oppretter han et godt vennskap med den lokale, jevnaldrende Bruno (Cristiano Sassella), som blir en fast lekekamerat flere somre på rad. Etter et kort mellomspill der vi ser dem som tenåringer, møter vi dem igjen som 31-åringer.
Da har Pietro (Luca Marinelli) og Bruno (Alessandro Borghi) for lengst mistet kontakten. Når omstendighetene gjør at de gjenopptar den, vekkes vennskapet til live med fornyet styrke, til tross for to ulike syn på hvordan de skal leve.
Mens omflakkende Pietro er på stadig søk etter noe han ikke helt vet hva er, foretrekker Bruno å holde seg på ei lita og spartansk seter, omgitt av høye fjelltopper. Deres ulike retninger skal likevel tvinne seg inn i hverandre på uforutsigbare vis.
Innsikt og innlevelse
Filmens første del kan minne litt om Lukas Dhonts fantastiske «Close», med pur unge gutter som knytter et sterkt vennskapsbånd i vilter og bekymringsløs sommerlek.
ANMELDELSE: «Knock at the Cabin» holder et godt grep rundt spenningen
Hoveddelen av filmen forteller imidlertid om de voksne Pietro og Brunos ulike utfordringer, og det gjør inntrykk å se dem finne trygghet i hverandre når begge tviler på seg selv.
Hva skal man egentlig gjøre med livene sine? Og hvordan kan man vite at man velger det rette? Spesielt Pietro sliter med dette.
Hans kjærlighet til moren Francesca (Elena Lietti) og hans utfordrende forhold til faren Giovanni (Filippo Timi), er en av historiens røde tråder, som er full av tvil, savn og sårhet.
Den tilsynelatende «enklere» Bruno skal også vise seg å få problemer på sin kant, der hans skråsikre retning kanskje ikke er så sikker likevel. Begge rollene spilles nydelig med stor innsikt og innlevelse av Luca Marinelli («Martin Eden», «The Old Guard») og Alessandro Borghi («På min hud», «The Hanging Sun»).
Stiller essensielle spørsmål
«De åtte fjellene» er fantastisk flott filmet av Ruben Impens i det smale formatet 1.33:1 (i likhet med samme ukes andre naturtunge premierefilm, nemlig dansk-islandske «Vanskapte land»).
Det får det majestetiske fjellandskapet i det nordlige Italia til å virke enda større og mer overveldende, og utgjør et mektig bakteppe for en historie som likevel makter å være liten, intim og universell på samme tid.
Felix van Groeningen og Charlotte Vandermeersch har også skrevet manuset, basert på en roman av Paolo Cognetti, og lykkes med å stille en rekke essensielle spørsmål som nærmest tvinger publikum til å vurdere egne livsvalg i filmens perspektiv.
ANMELDELSE: «The Banshees of Inisherin» forteller mørkt og melankolsk om brutt vennskap
Historien har riktignok en utvikling som kan virke en smule kunstig og konstruert, med tanke på hvor Pietro på et tidspunkt ender opp, både geografisk og yrkesmessig.
Her foreligger det noen ubesvarte spørsmål som med fordel kunne ha vært adressert, men det endrer ikke det uomtvistelige faktum at «De åtte fjellene» er en sterk, vakker og nyansert film som behandler både tematikken og sine figurer med behørig respekt.
