PÅ KINO 10. MARS 2023: Ett stort spørsmål gjennomsyrer hele filmen fra start til slutt: hvorfor? «Saint Omer» omhandler nemlig en drapssak der motivet virker umulig å forstå og vanskelig å forklare.
Regissør Alice Diop nekter også å gjøre det lett for oss. Hun forteller historien med et totalt fravær av fortellerteknisk fargelegging, med et kamera som står stille på et stativ gjennom nesten hele filmen.
Det meste av historien fortelles gjennom lange tagninger i en rettssal, som om vi kun er utenforstående observatører til det som foregår der inne.
Selvsagt forblir man ikke nøytral, for Diops film blottlegger ukomfortabel samfunnskritikk og provoserende sammenhenger som vekker engasjementet. «Saint Omer» er langt ifra enkel underholdning, men skrudd til slik at man blir nødt til å vurdere det som sies mellom linjene.
Forlot datter på stranda
Historien er basert på en virkelig rettsak fra 2016 som Alice Diop selv fulgte. I filmen er det forfatteren Rama (Kayije Kagame) som følger saken, med en idé om å bruke den i en ny adapsjon av den greske myten om Medea, kvinnen som skal ha drept sine egne barn.
ANMELDELSE: «Creed III» er best når handlingen foregår i bokseringen
På tiltalebenken i byen Saint-Omer i nord-Frankrike sitter Laurence (Guslagie Malanda), en senegalesisk kvinne som skal ha forlatt sin 15 måneder gamle datter på stranda, slik at hun ble tatt av tidevannet og druknet.
Men hvorfor gjorde hun det? Laurence fremstår jo som en rolig, veltalende og intelligent kvinne som man ikke skulle tro var i stand til å begå en slik ugjerning.
På en rekke spørsmål fra dommeren (Valérie Dréville) forteller Laurence en versjon av sin historie som virker sannferdig, men som senere bestrides av andre troverdige kilder, blant annet hennes franske samboer, den betydelig eldre Luc Dumontet (Xavier Maly).
Filmen tvinger oss til å vurdere detaljene som blir oss fortalt fortløpende, og hvilke ubehagelige sannheter om både rasisme og klasseskiller som kanskje ligger bak dem.
Vekker både avsky og sympati
Kayije Kagames gode rolle som Rama er våre øyne inn i rettssalen, og hun sitter der med den samme uvissheten som også publikum føler. Man tar seg også i å lure på hennes sanne motiver for å følge akkurat denne saken, noe som avdekkes gradvis.
ANMELDELSE: Brendan Fraser er fenomenal i «The Whale»
Guslagie Malanda har likevel den vanskeligste rollen, for Laurence vekker både avsky for det hun har gjort og sympati for det hun har opplevd på samme tid. Alice Diop lar kameraet hvile på hennes tilsynelatende avmålte ansikt når hun i lange strekk forteller inngående om sin forhistorie og sakens forløp.
Man reagerer på hvordan hun kan forklare seg uten å vise store følelser, men når det til slutt brister, gjør det så vondt som det kan bli.
Og når Laurences forsvarer, Maître Vaudenay (Aurelia Pétit), holder sin sterke sluttprosedyre, er det ingen tilfeldighet at hun gjør det med blikket rettet mot kamera.
Det er nemlig vi i publikum som er juryen og skal avgjøre skyldspørsmålet.
