PÅ VIAPLAY FRA 7. MARS: Etter å ha gjort seersuksess med «Lykkevika» gjennom fire sesonger, har Viaplay på ny hyret krimdronning Camilla Läckberg til å komme opp med en såpete krimserie-idé.
Resultatet er blitt «Strandhotellet», det nærmeste svenskene har kommet «Hotel Cæsar» de siste 25 årene. Serien kommer komplett med hotellarving-intriger, en pikkolo-aktig narr og potensielle kjærester som er som søsken.
ANBEFALING: 10 serier om ung kjærlighet
Kystserien har til og med selveste «skjærgårdsdoktoren» Samuel Fröler i en av hovedrollene og norske Dennis Storhøi i en annen. Hvor galt kan det gå?
Ganske galt, skal det vise seg.
Dramatiske hendelser
Vi møter rollegalleriet på feiringen av hotelleier Werner (Fröler) sin 60-årsdag på Saltsjøvikens Strandhotell. Vi ser en mistenkelig dose pulver havne i et champagneglass, og kort tid etter kollapser Werners tidligere kompanjong og nå største rival, Egil Grip (Storhøi).
Werner kunngjør at han skal trekke seg tilbake. Datteren Petra (Miriam Forsberg) er veldig interessert i å ta over. Det er ikke sønnen Sebastian (Filip Wolfe Sjunnesson) som bor i Stockholm med kjæresten Shirin (Kimiya Faghih).
Egils datter Julie (Sofia Karemyr) mistenker noe kriminelt bak farens død, mens Egils samboer Marianne (Irina Eidsvold Tøien), som også er Werners ekskone og Sebastian og Petras mor (ja, dette er skikkelig såpe!), ser ut til å bagatellisere det som skurrer. Det dukker også opp et uekte barn og en lykkejagende kone.
Og mange, mange flere. Det er allerede bestilt en sesong to.
Rendyrker såpe
Om du syntes «Lykkevika» ble for såpete, er «Strandhotellet» ikke for deg. Serien har altså et krimelement, men det drukner stort sett i floden av personlige intriger.
Jeg har sansen for en gjennomført såpe, og var selv «Cæsar»-avhengig i nær et tiår, men «Strandhotellet» snubler i egne, glatte bein.
At rollefigurene er karikerte kan vi leve med, men når enkelte i tillegg spilles stive som pappfigurer er det verre. Tidvis oppleves «Strandhotellet» som en klein krysning mellom «Fjernsynsteateret» og «Glamour».
Kan dekke «Cæsar»-savn
Hver episode er overdrevent formelbasert. Skjer det noe mistenkelig, er det akkompagnert av høy lyd fra «skummel»-mappen i lydarkivet. Måkeskrik er også et vedvarende kyst-insisterende lydspor.
Ethvert sceneskifte skjer ved to-tre klippebilder av skjærgårdsidyll: Langstrakt strand, blomster i vind og bølger i sol. Klippet av noen som bryr seg lite om kontinuitet i lysforhold.
Lovisa Löwhagen som også skrev episodehistoriene på «Lykkevika» jobber videre her, med blant andre Anton Nyberg som har skrevet på «Eagles». De to har tatt et bevisst valg om å dyrke old school såpeopera i «Strandhotellet».
Så har du savnet et «Hotel Cæsar»-element i livet ditt siden den takket for seg i 2017, kan «Strandhotellet» være din nye daglige dose pene mennesker, evige intrigekrumspring og ubekvemme kyssescener.
Serien kunne gjort seg som en innholdsreklame for nettopp et strandhotell. Men åtte ganger 45 minutter lange episoder er å tvære det ut.
Såpe skal være glatt og overdrevent. «Strandhotellet» er dessverre for lite av det gode.
