PÅ KINO 17. MARS 2023: Denne filmen manipulerer følelsene dine åpenlyst – og det fungerer helt klart etter hensikten!
«The Quiet Girl», som ble Oscar-nominert for beste internasjonale film, er nemlig spesielt designet for å vekke tåredryppende reaksjoner.
Det hender at regissør Colm Bairéads grep blir vel åpenbare, kanskje til og med kalkulerte. Man skal likevel være ganske kald for ikke å bli berørt av historiens vakre skildringer.
ANMELDELSE: «Norwegian Dream» er et sosialrealistisk kjærlighetsdrama med en viss temperatur
Denne filmen går rett i hjertet, uten å bli verken sentimental eller klissete, og er godt fortalt, nydelig spilt og stilsikkert regissert med en prisverdig tilbakeholdenhet.
Blir sendt vekk
Handlingen foregår i Irland en gang på 1980-tallet, der den lille og stille jenta Cáit (Catherine Clinch) blir oversett og forsømt av sine foreldre i et hjem uten kjærlighet.
Når enda et barn er på vei til den allerede tallrike søskenflokken, blir Cáit sendt vekk for sommeren til morens søskenbarn Eibhlín (Carrie Crowley), som bor på en gård ute på landsbygda med ektemannen Seán (Andrew Bennett).
Der blir Cáit møtt med en kjærlig oppmerksomhet som gjør at hun sakte, men sikkert blomstrer opp. Samtidig kan det vise seg at hun har samme effekt motsatt vei i et godt hjem med en vond hemmelighet.
Vekker beskyttelsesinstinktet
Castingen av Catherine Clinch i hovedrollen er nærmest utspekulert god.
Cáit vekker nemlig et umiddelbart beskyttelsesinstinkt som gjør at man bare får lyst til å stupe inn i kinolerretet for å redde henne fra den kjipe tilværelsen hos sine dumme foreldre, spilt av Kate Nic Chonaonaigh og Michael Patric, med noen tendenser til overtydelig spill fra sistnevnte.
Likeledes gjør Carrie Crowley en sympatisk figur som Eibhlín, som man enser bærer på et savn som gjør henne ekstra motivert for å ta seg av jenta.
ANMELDELSE: «Tár» – Cate Blanchett er mesterlig i en rik og kompleks hovedrolle
Andrew Bennett er heller ingen sinke, for hans gode gestaltning av Seán vitner om en mer avmålt holdning som kan vise seg å være en fasade som skjuler sterkere følelser.
Stor emosjonell slagkraft
«The Quiet Girl» er nydelig fotografert av Kate McCullough i det smale formatet 1,37:1, som passer til å fortelle en liten historie fra begrensede rom.
Colm Bairéads manus, basert på romanen «Tre lys» av Claire Keegan (som ble anmeldt av NRKs Anne Cathrine Straume i fjor), setter både figurer, epoke og miljø på en effektiv måte. Og skuespillet er preget av god forståelse for figurenes motivasjoner og følelsesliv.
Filmen trykker på knapper som kanskje vil virke en smule for opplagte for noen, for det hersker ingen tvil om hva slags reaksjoner Bairéad er ute etter hos publikum.
Det er likevel umulig å avskrive «The Quiet Girl» på noe vis, for dette er et deilig lite drama som nærmest hvisker sitt budskap, men gjør det høyt og tydelig med en stor emosjonell slagkraft.
