PÅ KINO 28. APRIL 2023: «Den siste våren» er på flere måter en oppsiktsvekkende debut fra regissør Franciska Eliassen, som mot flere odds har «viljet» den frem utenfor det etablerte filmmiljøet.
Hun har slett ikke laget en konvensjonell film, men formidler ekspressiv poesi i drømmende dialog med publikum, der det drømmende ligner et mareritt.
Tematikken rundt unge menneskers psykiske lidelser i skyggen av en stadig hardere kapitalisme og forverret klimakrise, er noe som føles aktuelt og opptar mange.
Ruby Dagnall og Keira LaHart er uttrykksfulle i de gode rollene som søstre som mangler en felles forståelse. Filmen vil ikke nødvendigvis ha oss til å forstå, men å føle den eksistensielle angsten som spesielt den ene sliter med.
ANMELDELSE: «Beau Is Afraid» har en gjennomgående ubekvem nerve
«Den siste våren» har enkelte sekvenser som dras litt for langt ut i tid, mens andre har et forheksende uttrykk som fenger. Man kan både elske og hate filmen, og den er ikke for alle, men man kan vanskelig stille seg likegyldig til den.
Leser søsterens dagbok
Filmen handler altså om to søstre som har flyttet vekk fra Oslos eksos og forurensing med foreldrene sine (Kristine Moltu og John Inge Johansen) til ei lita bygd et sted i Nord-Norge (innspilt på Gimsøya og Kabelvåg i Lofoten).
Eira (Keira LaHart) begynner i all hemmelighet å lese dagboka til storesøsteren Vera (Ruby Dagnall) for å – som hun selv sier – skjønne henne, få noe av det hun har og se noe av det hun ser.
Vera er en gnistrende, intens, skapende og energisk sjel, men har også mørke og såre tanker om en verden på vei utenfor stupet. Dagboka avdekker hennes fortvilelse, fortapelse, forvirring og fremtidsfrykt.
«Verden er på vranga og jeg har vrengt meg ut», sier hun, og føler seg utenfor samfunnet, akkurat som heksene som ble brent i Nord-Norge på 1600-tallet.
ANMELDELSE: «Evil Dead Rise» inneholder noen av de ekleste scenene jeg har sett på kino
Filmen skildrer Veras ulike sider på flere måter, både med vanlig dialog, gjennom den frådende strømmen av hennes skrevne ord, visualisering av hennes drømmer og lydkollasjer som beskriver hennes sinnstilstand.
Fortjener å finne et publikum
«Den siste våren» fører et fritt filmspråk som ikke er bundet til klisjeer og konvensjoner, men har et sanselig uttrykk som beskriver Veras sinnstilstand og Eiras oppfatning av den.
Som sagt hender det at noen scener trekkes unødvendig langt ut i tid, for eksempel en kjøretur der de hører på The Beach Boys (som åpenbart ikke er The Beach Boys), og en mislykket renskeoperasjon av en fisk, men store innvendinger er det ikke.
Filmen startet som regissørens eksamensarbeid fra Nordland kunst- og filmfagskole (som nå har skiftet navn til Filmkunstskolen i Kabelvåg), og har endt opp som en frisk debutfilm som vitner om et spennende multitalent.
Franciska Eliassen har nemlig både skrevet, regissert, produsert, klippet og lydlagt filmen. Sistnevnte funksjon har hun utført i samarbeid med Matias Frøystad, som sammen med Elina Waage Mikalsen, Viktor Bomstad og Evelina Petrova også står for musikken i filmen.
Natalie Eliassens fargesprakende masker og kostymer og fotograf Henrik Lande Andersens sjelfulle bilder fortjener også å trekkes frem.
«Den siste våren» retter seg kanskje ikke mot de store massene, og dens «student-aner» er av og til litt vanskelig å skjule med et minimalt budsjett, men denne modige kunstfilmen fortjener å finne et publikum som søker det særegne og ukonvensjonelle.
