PÅ KINO 14. APRIL 2023: Man kan ikke klandre Universal for å prøve nye ting med sine gamle merkevarer.
Det var dette filmselskapet som sto bak Tod Brownings filmatisering av Bram Stokers «Dracula» i 1931, med Bela Lugosi i sin ikoniske rolle som grev Dracula og Dwight Frye som hans tidligere advokat, men nå trofaste tjener, Renfield. Vi husker også med glede Gary Oldman og Tom Waits som de samme figurene i Francis Ford Coppolas film fra 1992.
Nå spilles de av Nicolas Cage og Nicholas Hoult i regissør Chris McKays oppdaterte utgave, som i tillegg til skrekk og gru vil spre latter rundt i kinosalen.
De lykkes ikke så godt med den verbale humoren, som aldri blir mer enn middels fornøyelig. De lykkes desto bedre med den fysiske humoren, som ikke kan beskyldes for å være blodfattig, for røde kroppsvæsker spruter i ren Monty Python-stil.
ANMELDELSE: Filmen «Tetris» er et medrivende rettighetsrace
Det er kanskje ikke like utspekulert grotesk som i den beste skrekk-komedien av dem alle, Peter Jacksons «Braindead» (1992), men «Renfield» har mer enn nok av saftige WTF-øyeblikk som gjør at man kan risikere å få popkornet i vrangstrupen.
Vil løsrive seg fra sin mester
Etter en prolog i Transilvania, som på kløktig vis trekker filmatiske forbindelser til den før nevnte 1931-versjonen med gjenskaping av enkelte berømte scener, forflyttes historien til nåtidens New Orleans.
Dracula (Nicolas Cage) må samle krefter etter et ublidt møte med vampyrjegere, og Renfield (Nicholas Hoult) har som oppgave å skaffe friskt og uskyldsrent blod.
Han bærer imidlertid på et ønske om å løsrive seg fra sin mester, og har derfor blitt med i en terapigruppe for mennesker i uheldige avhengighetsforhold. Han havner dessverre i kryssilden når politietterforskeren Rebecca (Awkwafina) angripes av mafiasønnen Ted Lobo (Ben Schwartz) og hans gjeng.
ANMELDELSE: «Super Mario Bros. filmen» fortjener en blidere skjebne enn forgjengeren
De påfølgende blodighetene skaper en rift mellom Renfield og Dracula, samtidig som Rebecca sliter med både korrupte kolleger og mafiadronninga Bellafrancesca Lobo (Shohreh Aghdashloo), som ikke skyr noen midler for å beholde kontrollen over byen.
Innafor å le av de drøyeste scenene
Ideen bak filmen er god, og legger til rette for en uhøytidelig sjangerlek som driver kjærlig gjøn med Dracula-mytologien. Det er selvfølgelig ikke første gang dette skjer.
Mel Brooks og Leslie Nielsen gjorde det med «Dracula: Dead and Loving It» i 1992, han har figurert i fire «Hotel Transylvania»-filmer og våre egne Kirkvaag, Lystad og Mjøen gjorde det i «Noe helt annet» i 1985.
Men ingen av dem har gått så hardt til verks som Chris McKay («Lego Batman filmen», «The Tomorrow War») gjør i «Renfield», for her har han og effektstaben virkelig lekt grundig med både flyvende lemmer, tytende innvoller og avkuttede hoder.
Filmen har flere store og underholdende actionsekvenser der det ikke spares på groteske virkemidler, noe det virkelig er verdt å applaudere! Det er så overdrevent at det ligger komfortabelt langt unna det virkelighetsnære, og nettopp derfor er det innafor å le av de drøyeste scenene.
Innforståtte pek mot Dracula-arven
Strekkene mellom de visuelle høydepunktene er ikke like interessante. Ryan Ridley og Robert Kirkmans manus har absolutt en tydelig fremdrift, men den dialogbaserte humoren fungerer ikke like godt i filmen som den kanskje gjorde på papiret (eventuelt laptop-skjermen).
ANMELDELSE: «The Pope’s Exorcist» lykkes ikke med skremselstaktikken
Her hadde det vært på sin plass med skarpere dialog med enda slemmere og mer underfundige vitser. I tillegg forsøker filmen å tillegge figurene visse følelser for hverandre som aldri fremstår verken troverdige, interessante eller vesentlige for den overhengende historien.
«Renfield» fungerer likevel ganske godt som en skrekk-komedie med innforståtte pek mot Dracula-arven. Nicholas Hoult («Gutter er gutter», «X-Men», «Mad Max: Fury Road») er festlig som Renfield, mens Awkwafina («Ocean’s 8», «Crazy Rich Asians», «The Farewell») er som vanlig et fyrverkeri som Rebecca.
Og så er det unektelig gøy å se Nicolas Cage («Wild at Heart», «The Rock», «Face/Off», etc.) som den legendariske greven, selv om han til tider virker litt for spak. Han kunne fått tid og rom til å være enda mer NICOLAS CAGE, for «Renfield» er på ingen måte en film der tilbakeholdenhet er en dyd.
