PÅ KINO 21. APRIL 2023: Den første «Richard Storken» (2017) viste med all tydelighet at den norske produsenten Kristine Knudsen og hennes paneuropeiske stab var i full stand til å lage en spretten data-animert eventyrfilm som appellerte til publikum.
Den nye oppfølgeren, som er en norsk-tysk-belgisk co-produksjon, burde også kunne selge en god bunke billetter, for den er noen nebbhakk bedre enn forgjengeren.
Historiefortellingen er fartsfylt, animasjonen holder jevnt over høy kvalitet og den kvikke humoren fungerer for alle aldersgrupper.
Man kan ta seg i å savne mer voksne undertoner i manuset, en kritikk som svært ofte fremsettes mot filmer som ikke er laget av Pixar, som fremdeles er kongen på haugen.
ANMELDELSE: «Skolen ved verdens ende» er unektelig søt og sjarmerende
«Richard Storken og den mystiske juvelen» er likevel god nok til å underholde både liten og stor med morsomme figurer og en historie som er spennende og actionfylt nok til å holde på oppmerksomheten.
Strandet i ørkenby
Richard Storken er – til tross for navnet – en liten spurv, som i den første filmen ble adoptert og oppdratt av en storkefamilie. Nå konkurrerer han med den bedagelige broren Max om å bli flokklederlærling før alle fuglene skal trekke nordover for sommeren.
Når han blir snytt for denne æren til fordel for Max, flyr Richard sint og frustrert av gårde på egen hånd, men strander i en avsidesliggende ørkenby et sted i Nord-Afrika.
Der havner han midt i jakten på en mystisk juvel, som gatespurven Samia og gjengen hennes må få tak i på vegne av den slemme og hensynsløse påfuglen Zamano, som styrer fuglelivet i byen med brusende og hypnotiserende halefjær.
Richards gamle venner, pygméugla Olga og parakitten Kiki, kommer til unnsetning for å redde ham, og blir dratt med i et fartsfylt eventyr med Indiana Jones-lignende paralleller.
Fargerikt persongalleri
Denne filmen forsøker kanskje ikke å revolusjonere sjangeren, men fungerer helt etter hensikten. Vi blir kastet rett inn i en handling som fortelles kjapt og effektivt, uten nevneverdige dødpunkter.
Animasjonen er kanskje ikke så komplisert og detaljrik som i de aller dyreste Hollywood-produksjonene, men imponerer likevel med en fengende frodighet og fykende fartsfølelse, der alle scener har godt planlagte klipp, utsnitt og vinkler.
Filmen nyter også godt av et fargerikt persongalleri med morsomme og klart definerte figurer. Det bekymrer litt at den engelske rollebesetningen, flinke som de enn er, ikke har noen form for kjendisfaktor, noe som kunne ha hjulpet filmen i engelskspråklige markeder.
ANMELDELSE: «Suzume» er en vidunderlig animasjonsfilm
Alt er imidlertid på stell når det gjelder den norske versjonen, som denne anmeldelsen er basert på, med blant andre Oskar Fjeldstad-Bergheim, Haddy N’jie, Amina Mohamud, Jonas Hoff Oftebro, Anette Hoff, Nils Ole Oftebro og Paul Ottar Haga på rollelista.
Alle leverer gode og festlige stemmer, men jeg tillater meg å utrope Bjarte Hjelmeland som en favoritt i rollen som den flamboyante discofuglen Kiki.
Treffsikker humor
Regissørene, danske Mette Tange og tyske Benjamin Quabeck, har tilført «Richard Storken og den mystiske juvelen» nok av kvaliteter til å kunne trekke til seg barnefamiliene som kanskje allerede har sett «Super Mario Bros. filmen», som er en sterk konkurrent på kino ved lanseringen.
Jeg liker faktisk «storkefilmen» enda litt bedre, fordi den forteller en sprekere historie med mer treffsikker humor.
Man kan nok sette fingeren på en viss mangel av ren originalitet, for både historien, figurene og miljøskildringene ser ut til å være inspirert av alt fra «Indiana Jones» og «Aladdin» til «Angry Birds» og «Rio».
Filmen trår uansett sjeldent feil i sine forsøk på å underholde et ungt publikum med velkjent tematikk og utprøvde fortellergrep, så denne kommer til å more avkommet!
