PÅ KINO 14. APRIL: «Vakre sinn» er en koselig roadtrip-film som viser viktigheten av kjærlighet og inkludering gjennom det tilfeldige møtet mellom to vidt forskjellige sjeler.
Frankrike er ikke fremmed for en godhjerta vennskapshistorie, der fordommer rundt funksjonsevne står i fokus.
Et av landets store filmeksporter fra forrige tiår var «De urørlige», den sterke historien om to menn som overkommer ulikhetene sine og på veien danner et vakkert bånd.
Det er vanskelig å ikke se likhetstrekkene mellom «De urørlige» og den fransk-sveitsiske «Vakre sinn». Noen scener er nesten litt i overkant tydelige på inspirasjonskilden, men sistnevnte tilføyer nok nytt til at det er en forfriskende og verdig film i sin egen rett.
ANMELDELSE: «Renfield» sparer ikke på groteske virkemidler.
Bernard Campan og Alexandre Jollien står for både manus og regi, i tillegg til å spille de to hovedrollene. Filmen er tilsynelatende inspirert av virkelige erfaringer, da Jollien selv er en filosof født med cerebral parese, akkurat som karakteren sin.
Gledesspreder møter surmuler
Vi møter den profesjonelt omgjengelige, men sosialt avlukkede begravelsesagenten Louis, og det livsbejaende sykkelbudet Igor, som grunnet sin cerebral parese stadig blir møtt med fordommer og ekskludering fra de rundt seg.
Etter en bilulykke, der Louis i et ufokusert øyeblikk bak rattet presser Igor av veien og sender han og sykkelen rullende ned en grøft, blir de to bekjente. Men som de fleste andre rundt han, er Louis lite villig til å skape en personlig tilknytning til Igor, som endelig ser muligheten for vennskap.
Igor har nemlig levd et ensomt liv, der filosofisk litteratur har vært en viktig følgesvenn og et verktøy for å finne noe mening i det hele.
Når Igor besøker begravelsesbyrået for å møte Louis, ender han opp med å gjemme seg bak i en likbil. Den likbilen er det tilfeldigvis Louis som kjører, og på tur gjennom Frankrike lærer de to hverandre å kjenne.
ANMELDELSE: «Super Mario Bros. filmen» fortjener en blidere skjebne enn forgjengeren.
En relativt typisk «sur fyr møter livsglad fyr, og gjett om ikke surpompen finner litt glede i livet til slutt, han også»-historie, med innslag av filosofiske sitater her og der som en velkommen krydring av innholdet.
Upolert og forutsigbar, men likevel rørende
«Vakre sinn» er en ordentlig fin film om viktigheten av vennskap og det å lære å sette pris på livet, selv om det heller mot å bli litt for enkelt en gang i blant. Forutsigbarhet er en faktor her, og i løpet av filmens 92 minutter svipper den innom mange av punktene man ville forvente å se i en slik fortelling.
Noen av møtene med fordommer oppleves satt på spissen, og selv om disse hendelsene utvilsomt også skjer i det virkelige liv, virker de tidvis litt overspilte og upolerte.
Filmen har større treffsikkerhet når den viser den subtile avvisningen Igor blir møtt med, og den nedverdigende tonen folk anlegger når de snakker med han.
Treffer rett i hjerterota
Filmen får virkelig skinne i samspillet mellom de to følgesvennene Louis og Igor. Positiviteten og optimismen som dannes i relasjonen deres er gjennomført smittsom, og det skal godt gjøres å ikke trekke på smilebåndet fra tid til annen.
Campan og Jollien imponerer i de to hovedrollene, der subtile blikk og filosofiske samtaler bygger opp et følelsesregister som virkelig treffer hjerterota.
ANMELDELSE: «Tetris» er et medrivende rettighetsrace.
Louis sin endring kan muligens oppfattes som litt lavmælt, før den brått blomstrer når filmen nærmer seg slutten. Det blir litt vel plutselig, men det hele danner et hjertevarmende bilde av hvordan et nytt og gledelig vennskap gradvis kan gjenopplive en tapt livsgnist.
Noen smått billige dramatiske plotpunkter dukker opp her og der, og ikke alt føles som det har blitt bearbeida nok på manussiden.
Likevel er «Vakre sinn» en gjennomsyret koselig, rørende og inspirerende historie om å legge fordommer og usikkerheter til side, til fordel for det som kan bli varige og kjærlige relasjoner.
