PÅ APPLE TV+ FRA 12. MAI: «City on Fire» er et saftig og ganske såpete krimdrama fra skaperne av «The O.C.» og «Gossip Girl» satt til New York sommeren 2003.
Etter at en student blir skutt i Central Park, fokuserer serien på en gjeng unge og opprørske kunstnere, og det svinger nostalgisk godt i spennet mellom 00-talls uteliv, nedslitte bygårder og sleske rikinger på øvre Manhattan.
ANMELDELSE: Familien Bridgerton: Dronning Charlotte – Gnistrende lidenskap
Og som forventet når serieskaper Josh Schwartz («The O.C.») får leke seg med et musikkdynket tidlig 00-tall – lydsporet bugner av kul indierock, fra «The Walkmen», «The White Stripes», «Radiohead» og «TV on the Radio». Noe som gir denne anmelderen stor glede.
Så er også serien ujevn, med en del overspilte intriger, noen alt for enkle krimløsninger og en veldig tegneserieskurkete slemming.
Men etter en omstendelig start, finner «City on Fire» kvaliteter i både rollegalleri og en stadig avdekkende etterforskning – og serien blir bedre og bedre mot finalen.
En student blir skutt i Central Park
«City on Fire» er basert Garth Risk Hallbergs roman med samme navn. Her er handlingen flyttet fra bokens 1970-tall til sommeren 2003, og et New York hvor arrene etter terrorangrepet på World Trade Center er godt synlige både i bybildet og blant innbyggerne.
Sent på kvelden 4. juli blir studenten Sam (Chase Sui Wonders) funnet skutt i parken. Det setter i gang en etterforskning som både inkluderer hennes venner i byens undergrunns indierockmiljø, og noen mulige forbindelser til en av Manhattans styrtrike familier.
Og det er ikke bare politiet som prøver å finne ut hva som har skjedd – for her er det mange hemmeligheter som etter hvert bobler opp i sommervarmen. Og gjennom stadige tilbakeblikk serveres vi bakgrunnen for disse.
New York anno 2003 skildres med teft og god hukommelse. Den retroglade tidsånden fanges effektivt gjennom bruktbokhandlere, hipstermote og analoge kamera. Og fliptelefonen, øvingslokalet og Belle and Sebastian CD-en i skuffen er detaljer som gir fin troverdighet til epokeskildringen.
ANMELDELSE: Arkitekten – Stilsikker satire
Og dette musikkelskende miljøet fylles også tidvis med helt riktig stemning. Enten det er klisjefylte små tilbakeblikk hvor Sam og vennen Charlie (Wyatt Oleff) utveksler musikktips over vinylhyllene, eller det er de store øynene som glir gjennom et vibrerende konsertlokale hvor favorittbandet snart skal spille i. Det bærer riktignok litt preg av å være oppstilte postkortbilder fra 00-tallet, men motivene kjennes ekte.
Krimplottet skjemmes av enkle løsninger
Det er mye som det er lett å like av miljøskildringer og hemmeligheter i «City on Fire», men det er også en ujevn serie som for ofte går for enkle løsninger.
Rollegalleriet har mye velspilt, artig og fint TV-selskap i seg, men flere av hovedpersonene blir også delvis redusert til forslitte figurer.
Det gjelder spesielt en aldeles opplagt skurk som like gjerne kunne fått B-gjengen-maske rundt øynene for å slå fast hvor slu han er.
Det gjelder også Sam, som tyter over av velbrukte klisjeer om den smarte unge kvinnen som elsker musikk og kunst, men som har havnet trøbbel – og som den hemmelig forelskede kameraten prøver å redde.
Og det er flere av de andre rollefigurene som også tildeles trekk, scener og replikker som er nesten parodisk karikerte.
ANMELDELSE: Silo – Gnistrende gode høydepunkt
Fiksjonstroverdigheten får også kjørt seg når manuset tyr til noen hoderistende enkle løsninger rundt praktiske tilfeldigheter i etterforskning og usannsynlige heltebragder.
Det gjør at det lugger i toneleiene for en serie som både vil være et seriøst krimdrama med oppriktige menneskelige problem, og en saftig såpekrim med karikerte personligheter og eskalerende påfunn.
«City on Fire» har premiere med de tre første episodene fredag 12. mai. Deretter kommer det ukentlige episoder. Anmeldelsen er basert på alle åtte episodene.
