PÅ KINO FRA 5. MAI: Denne oppveksthistorien om familie og utenforskap er rørende, men til tider for fragmentert til å gi virkelig dybde.
«Mor og sønn» er regissert og skrevet av Léonor Serraille, filmet av Hélène Louvart. Serraille vant Gullkameraet på filmfestivalen i Cannes i 2017 for sin første spillefilm, «Jeune Femme», og denne var tatt ut i den offisielle konkurransen på samme filmfestival i 2022.
Handlingen starter på slutten av 80-tallet, da alenemoren Rose flytter fra Elfenbenskysten til en forstad av Paris med to sønner. Deretter følger vi familien over en periode på 20 år.
Tredelt historie
Historien fortelles med tre ulike hovedpersoner i hver sin bolk: Rose selv, eldstesønnen Jean og yngstesønnen Ernest. Ernest har fortellerstemme, og originaltittelen «Un petit frère» betyr også «En lillebror».
ANMELDELSE: «Guardians of the Galaxy Vol. 3»: Fargesprakende fantasifest
Annabelle Lengronne stjeler første del som livlige og kompromissløse Rose. Hun bor med sønnen i det de kaller «et kott» hos familie i en forstad til Paris. Hun får jobb som rengjører på et hotell, men blir aldri fremstilt stakkarslig. Rose har appetitt på livet, på mat, på musikk, dans og menn. Og hun tør å ta plass. Rose tar for seg mens hun innprenter barna at de må jobbe dobbelt så hardt for å lykkes, og at de aldri må gråte foran andre.
Selv blir Rose litt mye for familien, som bekymrer seg for hva naboene vil si, og etter hvert flytter hun med barna til Rouen, der hun har en elsker.
Slites fra flere kanter
I Jeans del av fortellingen ser vi hvordan han som 19-åring har ansvar for Ernest og sin egen skolegang, mens Rose fortsatt jobber i Paris og kun er innom i helgene.
Stéphane Bak spiller tenårings-Jean. Han har allerede rukker å spille i et 20-talls filmer og serier, blant annet Pauld Verhovens «Elle» og Wes Andersons «The French Dispatch», og formidler finstemt dualiteten i rollen som den unge gutten som slites fra flere kanter.
Ernest møter vi også som voksen, spilt av Ahmed Sylla, som filosofilærer ved en skole i Paris. Han snakker mye om hvordan vi blir for opptatt av fremtiden som mål, og glemmer nuet. At vi aldri lever, men håper å leve.
ANMELDELSE: «Beau Is Afraid» har en gjennomgående ubekvem nerve
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen – den rommer mye mer, men den fremlegges også bitvis. Det er bitende enkeltscener, varme enkeltscener og opprørende enkeltscener. På én måte speiler dette familiens liv slik det har blitt, med flere brødre og fragmenter av et liv tilbake i Elfenbenskysten, og byggesteiner til et nytt liv i Frankrike. Samtidig gjør det at man som seer aldri kommer helt under overflaten.
Vakker fortelling
Serraille har selv sagt at hennes film er fritt inspirert av historien til hennes fars barn, som er franskafrikaner, og at hun hadde et behov for å fortelle en tolkning av den for barna.
Filmen tar opp kulturforskjeller, identitet og familiebånd, uten å dvele ved noe. Én scene med parisisk politi fremstår overtydelig, men adresserer direkte rasisme. Familien og hvordan denne bygges og brytes opp i et fremmed land som blir familiært, er hovedfokuset.
Rose får lov til å være komplisert, og Annabelle Lengronne legemliggjør det lyset og det mørket Ernest innledningsvis beskriver Rose som.
«Mor og sønn» er blitt en vakker, fragmentert fortelling som med fordel kunne hatt mer helhetlig slagkraft.
Trailer https://youtu.be/8bqwBZSK2TY
