PÅ KINO 12. MAI 2023: Tittelen «R.M.N.» kan tolkes som en forkortelse for Romania, men er det rumenske uttrykket for kjernemagnetisk resonans, et fysisk fenomen som i medisinen brukes til magnetresonansundersøkelser (MR).
Kanskje er begge deler korrekte? Regissør Cristian Mungius foruroligende film fremstår nemlig som en avslørende undersøkelse av vanlige hoders rasisme og fremmedfrykt i et land som opplever de samme globaliseringsutfordringene som resten av Europa (og verden ellers).
Tematikken blir kanskje satt ganske kraftig på spissen, samtidig som visse handlingstråder kan være litt vanskelige å forstå. Man blir likevel både sint, oppbrakt og frustrert av å se figurenes hykleri og irrasjonalitet.
Mungiu setter fingeren på Europas puls på en måte som er ubehagelig aktuell og poengtert.
Får det til å ulme
Matthias (Marin Grigore) får trøbbel med skiftlederen på et tysk slakteri og rømmer i hui og hast til en liten by i Romania, nær grensa til Ungarn.
Der gjenforenes han med kona Ana (Macrina Bârlădeanu), som han har et distansert forhold til, og sønnen Rudi (Mark Blenyesi), som har sluttet å snakke etter en traumatisk opplevelse i skogen.
ANMELDELSE: «Love Again» lener seg på slitne klisjeer, kjemiløse hovedroller og en tåpelig historie
Han besøker også elskerinna Csilla (Judith State), som jobber i det lokale bakeriet. Hun har nettopp benyttet seg av tildelte EU-midler for å kunne ansette tre arbeidere fra Sri Lanka i stillinger som ingen i lokalmiljøet har vist noen interesse for.
De fremmedes ankomst får det imidlertid til å ulme blant innbyggerne, blant annet med hatske utsagn i sosiale medier. Etter hvert kommer den eskalerende rasismen og fremmedfrykten opp til overflaten i det lille samfunnet.
Matthias er tilsynelatende en likegyldig observatør til alt dette, til tross for at han har bakgrunn fra romfolket, som hans egne kamerater skyr som pesten i klare ordelag.
Tvilsomt tankegods
Cristian Mungius skildring av både figurer og miljø har mye av den samme sosialrealistiske tilnærmingen som noen av hans tidligere filmer, spesielt «4 måneder, 3 uker og 2 dager».
Filmen beskriver godt hvordan finansiell uro og usikre utsikter får det til å knake i samfunnsstrukturen og vekker vonde og kontraproduktive strømninger.
Historien er kanskje rotfestet i rumenske forhold, men man kan lett gjenkjenne tvilsomt tankegods og råtne reaksjonsmønstre fra hjemlige trakter. Ingen av figurene fremstilles som onde, men som uunngåelige produkter av kulturelle forutsetninger og destabiliserende omstendigheter.
Spesielt Marin Grigores hovedrolle er interessant, for han gjør det vanskelig for publikum å knytte bånd til Matthias. Det er ikke enkelt å føle sympati for ham, men samtidig er det mulig å forstå bakgrunnen for hans motiver.
Ukomfortabelt høydepunkt
«R.M.N.» er et enerverende drama som skånselløst avdekker kontinentets voksesmerter, uten å late som om det finnes noen gode, åpenbare løsninger.
Det ukomfortable høydepunktet er en helt elektrisk sekvens på 15 minutter, skutt i én uavbrutt tagning, der innbyggerne høylytt diskuterer arbeidsinnvandrernes ankomst med åpenbart rasistiske argumenter fordekt som folkelig fornuft.
Mungiu tar ett steg til siden for sosialrealismen mot slutten, der både uttrykk og stemninger inntar mer drømmende (les: marerittaktige) kvaliteter.
Det kan være litt vanskelig å forstå hva som egentlig foregår i de siste scenene, men trolig symboliseres frykten og usikkerheten som har lagt seg over den lille byen – og Europa – som et klamt teppe.
