PÅ KINO FRA 7. juli: «Insidious: The Red Door» er den femte demonskrekkfilmen fra «Insidious»-universet, og en direkte oppfølger til «Insidious: Chapter 2» fra 2013.
Dessverre er det også en av de mest rotete og kjedeligste kinogrøsserne jeg har sett på lenge.
Filmen har et par velplasserte «jump scares» som er både stilige og kriblende uhyggelige, men de kommer i filmens første del.
ANMELDELSE: Indiana Jones and the Dial of Destiny – Lett å la seg underholde
Den siste timen, som prøver å bygge et skremmende klimaks av flere ulike handlingstråder, er en merkelig slapp blanding av sjangersprikende skrekklisjeer. Og de er verken er skumle, spennende eller corny nok til å underholde.
En overlesset skrekkarusell
Dalton Lambert (Ty Simpkins) skal begynne på kunststudier på universitetet, og hans far Johs (Patrick Wilson) kjører han til skolen.
De to har fortrengt tidligere hendelser som involverer demoner, besettelse og en fæl dimensjon som kalles Det fjerne – som de begge har en forbindelse til.
Men etter å ha malt en rød dør til en skoleoppgave, åpner Dalton en portal til gamle mareritt. Og da får «Insidious: The Red Door» det travelt, alt for travelt.
I et lite mylder av halvgode historietråder følger vi Daltons nye studenttilværelse, hans etterforskning av glemte traumer, hans fars etterforskning av glemte traumer, en mulig bestefarsforbindelse og noen demoner vi egentlig aldri blir særlig kjent med. Og det hele ender i en overlesset og utspjåket skrekkarusell av slappe oppgjør.
Mer sjangerforvirret enn stilsikker
Patrick Wilson er en kjent skrekkveteran fra både «Insidious»-filmene og «The Conjuring»-universet. I tillegg har han begeistret med sterke roller i blant annet «Fargo» og «Bone Tomahawk».
«Insidious: The Red Door» er hans regidebut. Og selv om han får flere solide sjangerscener ut av gode skuespillere som seg selv, Rose Byrne, Ty Simpkins, Hiam Abbass («Succession») og Sinclair Daniel, så svinger det dårlig av toneskifter, taktskifter og en rekke ufullendte handlingstråder.
Det siste må manusforfatterne Scott Teems og Leigh Whannell ta mye av skylden for – de har satt i gang mer enn de har styring på i denne filmen.
Men de stadige skiftene mellom litt «road trip», litt etterforskning, litt collegefilm, litt romantikk og sporadiske innslag av demonskrekk flyter også dårlig i Wilsons regi.
Det blir aldri noe helhetlig driv over de ulike historiebitene. Og sisteakten vitner om en filmskaper som virker mer sjangerforvirret enn stilsikker i sin lek med et meget variert utvalg av skrekkfilmens klisjeer og velbrukte triks.
«Insidious: The Red Door» har kinopremiere fredag 7. juli.
