PÅ KINO 2. AUGUST 2023: Det var ikke helt opplagt at verden trengte en ny runde med Teenage Mutant Ninja Turtles, de fire pizzaglade skilpaddebrødrene som bor i kloakken under New York sammen med sin adoptivrottefar.
Vi har sett dem i ulike versjoner i både filmer, tv-serier og tegneserier helt siden 1980-tallet, så trenger vi egentlig mer av dem? Etter å ha sett den nyeste animerte utgaven, er svaret et kontant ja.
«Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem» er nemlig et sprekt, morsomt og fargesprakende actioneventyr med en enkel, men engasjerende historie, der manusforfatterne Seth Rogen, Evan Goldberg og Jeff Rowe gjør ære på dette merkverdige universets tegneserierøtter, opprinnelig skapt av Kevin Eastman og Peter Laird.
Rowe er også hovedregissør (med Kyler Spears som co-regissør), og bruker akkurat det samme anarkistiske og uimotståelige uttrykket som da han co-regisserte den fantastiske animasjonsfilmen «Familien Mitchell mot maskinene» sammen med Michael Rianda i 2021.
Han lykkes nesten like godt med «Mutant Mayhem», som vil underholde yngre kinogjengere like godt som den vil kile nostalginerven hos de som er litt eldre.
Eksponeres for grønt stoff
Filmen funker faktisk oppsiktsvekkende godt til å være nummer 7 i rekka. Selv om den har mange forgjengere, forteller den likegodt hele historien om de muterte ninjaskilpaddene fra starten av.
Som foreldreløse babyer blir Leo, Raph, Mikey og Donnie eksponert for et grønt stoff som en gal vitenskapsmann har utviklet for å skape mutasjoner i dyreriket, og de forvandles til store, gående og snakkende skilpadder.
Det samme skjer samtidig med rotta Splinter (Jackie Chan), som tar dem til seg som sine egne sønner og lærer dem ninjateknikk for at de skal kunne beskytte seg (og se opp for noen kjappe klipp fra Chans spektakulære karriere i en montasjesekvens!).
Som viltre og urolige tenåringer utvikler de imidlertid et ønske om å bli akseptert av menneskene og være en del av samfunnet på bakkeplan. For å oppnå den nødvendige anerkjennelsen de tror de må ha, bestemmer de seg for å avsløre en mesterskurk sammen med den ambisiøse skoleavisjournalisten April (Ayo Edebiri).
ANMELDELSE: «God is a Bullet» er en mørk og middelmådig kidnappingsthriller
Den mystiske Superfly (Ice Cube) står nemlig bak en rekke mystiske tyverier av høyteknologisk utstyr i New York, og det skal vise seg at formålet har en forbindelse til det samme grønne stoffet som skilpaddene en gang ble eksponert for.
Heltene er godt stemmelagt av Nicolas Cantu, Brady Noon, Micah Abbey og Shamon Brown Jr., legendariske Jackie Chan gir både humor og hjertevarme til Splinter, mens Ayo Edebiri gir April både gnist og energi.
Andre kjente navn som Ice Cube, Post Malone, Rose Byrne, John Cena, Paul Rudd og Giancarlo Esposito innehar andre viktige stemmeroller i den originale versjonen som denne anmeldelsen er basert på.
Den norske versjonen, som jeg ikke har sett/hørt, men som ganske sikkert holder dubbebransjens sedvanlig høye kvalitet, kan skilte med Oskar Fjeldstad-Bergheim, Birk Leander Haug, Matthew Henriksen, William Høyem Ribe, Maria Agwumaro, Trond Teigen, Yosef Wolde-Mariam, Michael Ray Vera Cruz, Jakob Oftebro, Emilie Helgesen, Espen Berg og Lisa Tønne.
Tro mot kildematerialet
Det at de drevne komikerne Seth Rogen og Evan Goldberg er involvert som både produsenter og manusforfattere (Rogen gir også stemme til figuren Bebop) skaper kanskje visse forventninger til en røffere og mer voksen humor, men de har nok lagt bånd på seg for å kunne nå en yngre målgruppe.
ANMELDELSE: «What We Do in the Shadows» S5 er en blodig morsom vampyrkomedie
Filmen har likevel et stort ironisk glimt i øyet til både figurene og sjangeren de tilhører. Det ligger åpenbart mye skilpadde-kjærlighet bak resultatet, som er relativt tro mot kildematerialet, uten å nødvendigvis følge det slavisk.
Filmen spiller likevel godt på kranglekjemien mellom brødrene og deres trang til å oppleve noe mer i livet enn den begrensende tilværelsen i forlatte kloakktuneller.
Man kan ikke påstå at historien stikker spesielt dypt, noe en Turtles-film heller ikke behøver, men den har en universell tematikk om å bli sett og akseptert for den man er, uten å måtte ty til masker for å skjule sitt sanne jeg, både bokstavelig talt og i overført betydning.
«Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem» har ikke noe behov for å skjule hva den er, nemlig en super animasjonsfilm med en frisk strek og frekk holdning. En ekstrascene i rulleteksten avslører heldigvis at selvsikre produsenter åpenbart har flere planer og ambisjoner.
