PÅ NETFLIX: «The Witcher» sesong 3 er et ujevnt eventyr fylt med monsterslagsmål, magi og intrigefylte maktkamper.
Den bokbaserte storsatsingen fra Netflix begeistrer igjen med beinknusende action, fengende enkeltepisoder og humørfylt kjekling. Og når Henry Cavill («Man of Steel») får boltre seg med sverd og rå muskelkraft, så er Geralt of Rivia en av de kuleste actionheltene i fantasyseriesjangeren.
ANMELDELSE: Sesong 1 I Sesong 2 I The Witcher: Blood Origin
Dessverre får ikke Henry Cavill boltre seg så mye som jeg skulle ønske i det som er skuespillerens siste «The Witcher»-sesong. Manuset mangler også et ordentlig driv når det gjelder det omfattende politiske spillet som gjennomsyrer sesongen, og seriens omstendelige allianser og avsløringer flater ofte ut spenningskurvene.
*Advarsel: Nedenfor følger litt om handlingen i sesong 3.*
Monster, magi og slapt renkespill
Sesongen 3 ble servert i to mektige porsjoner i sommer. Del 1 kom med fem oppbyggende episoder 29. juni, og endte på en konspirasjonsavslørende spenningstopp. Del 2 kom med tre episoder 27. juli. Og selv om siste del inneholder et storslått slag som er «The Witcher» på sitt kaotiske beste, så brukes mye av sesongens avsluttende episoder på utvikling og oppstilling for nye konflikter for neste sesong.
Det er interessant for prinsesse Ciri (Freya Allan), som nå virkelig er i ferd med å finne ut av sine krefter og ta steget opp som seriens tydeligste hovedperson.
ANMELDELSE: Oppenheimer – Strålende krigsbiografi
Men jeg må innrømme at jeg synes sesongens øvrige plott ble tidvis kjedelig å følge i det den politiske maktkampen fikk større og større plass. Sesong 3 brukte mye tid et såpete spill med konspirasjoner, spionasje og bedrag, uten at det svingte veldig saftig av verken de konstante intrigene eller det karikerte birollegalleriet av magikere, adelige og rådgivere.
Det er jo ikke helt rettferdig å sammenligne «The Witcher» med «Game of Thrones» – det er to veldig forskjellige fantasyserier. Men når førstnevnte prøver å gjøre politisk drama, renkespill og tronekamp til sesongens hovedattraksjon, så er det merkbart at kvaliteten og fiksjonstroverdigheten ligger flere hakk under det HBOs fantasygigant leverte på sitt beste.
Det er når humøret stiger, grovisene kommer og manuset blir mer lekent og fjollete at jeg koser meg mest i serieskaper Lauren Schmidt Hissrichs versjon av «The Witcher»-universet.
Skalden Jaskier (Joey Batey) leverer en jevn strøm av vittigheter og romantiske frustrasjoner. Hofflivet i kongedømmet Redania har et herlig drag av Rowan Atkinsons «Sorte Orm»-komikk over seg. Og når de fantasifulle skapninger angriper, er slapsticken en del av moroa.
ANMELDELSE: What We Do in the Shadows S5 – Blodig morsomt
Slike fornøyelige utskeielser er jo ikke alles tekopp når det gjelder påkostet monsteraction, men glimtet i øyet er en viktig grunn til at «The Witcher» har blitt et serielandskap jeg fremdeles trives ganske godt i – til tross for et hanglende manus.
Henry Cavill begeistrer som sverdsvingende actionhelt
Her har også Henry Cavills lune barskhet, komiske timing og detektivambisjoner vært en viktig bidragsyter.
Den tidligere Supermann-skuespilleren har med Geralt of Rivia funnet en rollefigur som har latt han dundre løs med tullete tøffe slagsmål, latt han utvikle en hjertevarm og oppofrende farsfigur, latt han bruke de små grå og latt han levert en jevn strøm av tørr pappahumor.
Høydepunktet for meg var den knallgode «ukas monster»-episoden «A Grain of Truth» fra åpningen av sesong 2 – hvor alle disse kvalitetene fikk spille på lag i en historie med hjerte og puls. Men selv om Cavill får mindre å spille på i sin finalesesong, så er han det beste ved serien.
*Advarsel: Nedenfor følger litt om avslutningen av sesong 3.*
Det er Liam Hemsworth («The Hunger Games») som skal ta over rollen som Geralt of Rivia i sesong 4, så dette var trolig det siste vi så av Cavill som den hvite ulven.
ANMELDELSE: Barbie – Både hyllest og parodi
Jeg er ikke uten bekymringer for hvordan den overgangen skal løses, men Cavill går i hvert fall ut av «The Witcher»-hovedrollen med et blodsprutende voldsklimaks som jeg synes oppsummerer et par av seriens styrker og svakheter.
Det er et skurkesmadrende slagsmål, med stilisert saktefilm og fikse detaljer, som svinger både som kamp for de svake og som ren actionunderholdning.
Samtidig smeller dette slagsmålet et godt stykke unna seriens sentrale oppgjør. Det blir derfor en ganske så illustrerende avslutning for et vinglete eventyrmanus som stadig setter i gang noe nytt, men som for sjeldent får høstet ordentlig utbytte av sine egne seiere.
«The Witcher» sesong 3 er ute på Netflix. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.
