PÅ NETFLIX FRA 25. DESEMBER: Miniserien «The Witcher: Blood Origin» er en forløper til Netflix sin «The Witcher»-serie, hvor Henry Cavill har svingt sverdet som monsterjegeren Geralt of Rivia i to sesonger.

Denne historien foregår 1200 år før hendelsene i TV-serien. Og vi blir fortalt en legende om hvordan den første Witcheren ble skapt.

Det er en fengende mytologi som stammer fra Andrzej Sapkowskis bokserie. Og mellom krigende alveklaner, undertrykte dverger, maktgale magikere og livsfarlige monster har serien gode forutsetninger for å underholde som kul fantasy med glimt i øyet, barske actionsekvenser og et artig rollegalleri.

Men det blir aldri verken veldig spennende eller særlig fortryllende å se på i en serie som stort sett kommuniserer i litt for enkle sjangeroverskrifter. Det ligger et metalag av selvbevisste referanser her, men likevel ender serien opp med å følge opptråkkede fantasystier uten å anstrenge seg for særlig mer enn velplasserte groviser og noen blodig tøffe kampscener.

«Blood Origin» er fire kjappe og humreverdige episoder for «The Witcher»-fansen, men den store eventyrfølelsen uteblir.

ANMELDELSE: The Witcher S2 – Deilig gjensyn med monsterjegeren fra Rivia!

FIENDER BLIR VENNER: Fjall (Laurence O’Fuarain) fra hundeklanen må samarbeide med Éile (Sophia Brown) fra ravneklanen for å bekjempe en keiserinne, en trollmann og et fælt monster. FOTO: Netflix/Lilja Jonsdottir

Til kamp mot kaosmagi, monster og undertrykkelse

Tre alviske kongeriker (Xin’trea, Pryshia og Darwen) blir offer for et komplott som involverer et monster, en bitter sjefsvismann, en slu hærfører og en frihetssøkende prinsesse som tror hun er i ferd med å oppfylle en profeti.

Disse nye selvutnevnte lederne gjør stor skade på en allerede lidende befolkning, og tuklingen med portaler til andre verdener truer med å åpne opp for kaos og monsterinvasjon.

Håpet ligger i de to klansarvingene Fjall (Laurence O’Fuarain) og Éile (Sophia Brown), som samler et følge på syv for å styrte den nye tronen, stanse den slemme magikeren og drepe monsteret.

Og så går det sånn omtrent som forventet.

ANMELDELSE: Violent Night – Fortjener å bli en ny julefavoritt

SLAPP SKURK: Lenny Henry gjør hva han kan, men rollen som den maktgale sjefsvismann Balor er en flat og uengasjerende skurk som må forklare oss sin enkle motivasjon gjennom tydelig dialog. FOTO: Netflix/Susie Allnutt

Får ikke ut potensialet

Selve tilblivelseshistorien om hvordan den første witcheren ble skapt, har hjerte og er fint vevd inn i eventyrets kjerne.

Og bakteppe av hungersnød, krigens konsekvenser for folket og ressursmangel er i utgangspunktet en engasjerende konflikt som kunne gitt nerve til verdensbyggingen, nyanser til skurkenes motiv og en sterkere emosjonell tilknytning til kampen mot undertrykkerne.

Men dessverre forblir disse bakenforliggende problemene bare enkle plottvirkemiddel som ofte sies og nesten ikke vises. Og det bakes ikke inn i historien på en måte som griper.

Det er det ingen av skurkene som gjør heller. De er flatt skrevet og lite karismatiske i sin stormannsgalskap og kaosmagi. De utfyller sin funksjon som slemme og verdenstruende, men er av den høyst forglemmelige sorten.

Heldigvis er det et par monster som må bekjempes – og de blir kvestet på humørfylt vis.

ANMELDELSE: Troll – Hyperaktiv eventyrstund som aldri kjeder

KULE BIROLLER: Francesca Mills stjeler flere scener som den hammersvingende og alveskeptiske dvergen Meldof. Her i samspill med en som har kallenavnet Broder død (Huw Novelli). FOTO: Netflix/Susie Allnutt

Humørfylt, grov og blodig

Selv om mange av rollefigurene enten får for liten plass til å utvikle seg, eller kun fremstår som funksjonelle stereotypier, så er det flere kule biroller i «Blood Origin».

Michelle Yeoh («Snikende tiger, skjult drage») får trekke på sin anselige actionerfaring og svingende flotte stil som sverd-alven Scian. Hun trenger ikke mange skjermsekund på å etablere sin naturlige aura som klokest og best – og hennes kvaliteter som kampsportekspert blir en attraksjon i dette lettbente underholdningslandskapet.

Francesca Mills er det verbale og morsomme høydepunktet som den hammersvingende og hevnsøkende Meldof. Hun leverer en jevn strøm av grov humor, og er en rappkjeftet og rettskaffen kvinne som får frem mye av den utnyttelsen og de overgrepene som ligger i alvenes behandling av dvergene.

Og med flere fornøyelige actiongleder, noen sentrale og flotte sanger komponert av Bear McCreary («Ringenes herre: Maktens ringer») og en rammefortelling som har fiffige bånd til «The Witcher»-serien, så er dette en fin liten romjulsgave fra serieskaperne Lauren Schmidt Hissrich og Declan de Barra.

Men jeg håper og tror det vil smelle morsommere og større når sesong 3 av moderserien vender tilbake på Netflix-skjermen. En sverdsvingende Henry Cavill er ventet på skjermen til sommeren, i det som blir hans siste runde som Geralt of Rivia.

«The Witcher: Blood Origin» har premiere på Netflix 25. desember. Anmeldelsen er basert på alle 4 episodene.