PÅ NETFLIX FRA 10. AUGUST: Uzo Aduba og Matthew Broderick kan ikke redde denne langdryge moralprekenen fra å kollapse i kjedsommelighet.
Utgangspunktet er en svært dramatisk historie fra virkeligheten om hvordan vår nyere tids opioidkrise rammet USA med fremveksten av oksykodon, spesifikt slik det ble markedsført og sluset inn på markedet av Purdue Pharma.
LES OGSÅ: 73 milliarder i bot etter opioidkrisen i USA
Det innebærer store doser menneskelig drama, grådighet, smerte, naivitet, korrupsjon og sviktende samfunnsstrukturer.
Flere serier tidligere
I 2021 kom to serier om samme tema: Dramaserien «Dopesick» på Disney+ og dokumentarserien «The Crime of the Century» på HBO. Mens «Dopesick» var basert på Beth Macys bok «Dopesick: Dealers, Doctors and the Drug Company that Addicted America», er Netflix’ «Painkiller» basert på magasinartikkelen i The New Yorker, «The Family That Built the Empire of Pain», av Patrick Radden Keefe, samt boken «Pain Killer» journalist Barry Meier skrev.
Men til tross for å være basert på en rystende, og sann, historie, mislykkes «Painkiller» i å formidle nerven, dramatikken og sorgen serien er bygget på.
Ekte historier
Serieskaper og manusforfattere Micah Fitzerman-Blue og Noah Harpster har tidligere skrevet blant annet flere episoder av «Transparent» og filmen «Maleficent: Mistress of Evil» sammen. Regissør Peter Berg har truffet nerver i amerikansk hverdagsliv før, med manus på både filmen og serien «Friday Night Lights».
Her bommer alle tre.
Det sterkeste elementet i «Painkiller» er innledningen av hver episode, der mennesker som har mistet sine kjære i opioidkrisen ser rett i kameraet og forteller at selv om deler av seriehistorien er fiksjonalisert, er deres tap ekte. Det gjør inntrykk.
Seig fortellingsstruktur
Dessverre følger ikke resten opp. Serien lener seg i stor grad på Edie Flowers’ fortelling som går over flere år. Hun, spilt av Uzo Aduba, er en statsadvokat-etterforsker som tidlig får snusen i oksykodon-feberen mens hun undersøker Medicare-svindel blant leger.
ANMELDELSE: «The Bear»: Kompleks, feilbar og vidunderlig
Selve premisset, der hun sitter i et møterom og forteller «alt hun vet» til en gjeng advokater som er såpass fordypet i saken at de har fått Purdue Pharma-eier Richard Sackler (Matthew Broderick) til å vitne, oppleves aldri troverdig.
Selv om man prøver hardt å kjøpe seriens logikk, er det ingen grunn til at noen som opplagt må ha inngående kjennskap til tidligere rettssaker, trenger hele fortellingen inn med teskje fra Flowers.
«Painkiller» veksler mellom Flowers’ historie, som inkluderer tilbakeblikk og hyppig fortellerstemme, historien sett fra to OxyContin-selgere, en familie der familiefaren blir avhengig og Richard Sackler selv.
Forblir karikaturer
Sackler tegnes som en eksentrisk og lett komisk person som stadig ser og har samtaler med sin avdøde onkel Arthur Sackler, prioriterer hunden sin fremfor mennesker og stadig vandrer rundt i sitt tomme, enorme hus og hører piping fra røykvarslere med utgått batteri (å, så symbolsk!).
Jeg forstår castingen av Broderick som en gjennomgående godt likt person, hvor han spiller mot type. Men materialet han har å jobbe med gjør ham ingen tjenester.
Heller ikke Aduba får demonstrert bredden i dramatisk talent hun leverte i for eksempel «Orange Is the New Black». Flowers er en intens etterforsker som ellers spiller dataspill og besøker broren i fengsel. Nyansene er få, og forsøket på å gjøre historien personlig for henne forblir haltende.
Taylor Kitsch er den som får mest å spille på som familiefaren Glen som etter en arbeidsulykke får OxyContin på resept og så opplever at livet rakner. Han gjør en overbevisende jobb.
ANMELDELSE: «Oppenheimer»: Glimrende krigsbiografi
Selgerne Shannon og Britt (spilt av West Duchovny og Dina Shihabi) kjøres langt ut i cheerleader-karikaturen, komplett med frenetiske salgs-«heiarop» filmet omtrent som reklame. Shannon opplever etter hvert tvil, og representerer seriens angrende synder.
For mange omveier
Fotograf Brendan Steacy («Alias Grace» og «Clarice») er den som kommer nærmest i å skape nerve med sitt glidende og observante kamera.
Men «Painkiller» tar så mange omveier i sitt forsøk på å omfavne hele oksykodon-syklusen, at den mister fremdrift og spenning. Den vil gi deg oppturene, nedturene, fornedrelsene og ekstatisk lykke. Den klipper inn arkivklipp, brå klipp med inverterte farger og bruker fantasi og reklamespråk i kontrast til den rå virkeligheten.
Skiftene i tone er ikke seriens problem, men, spesielt når man har den spennende, engasjerende og provoserende «Dopesick» å sammenligne med, at den ikke lykkes i å få seerne hektet.
«Painkiller» består av seks episoder med varighet fra tre kvarter til én time. Med tanke på kruttet serien er bygget på, er det for dårlig at den aldri holder på spenningen mer enn en kort tripp av gangen.
Resultatet er langt fra avhengighetsskapende.
Anmeldelsen er basert på alle seks episodene.
