PÅ KINO 15. SEPTEMBER 2023: Det lukter litt gammelt av regissør og skuespiller Kenneth Branaghs nye film om mesterdetektiv Hercule Poirot, hans tredje etter «Mord på Orientekspressen» (2017) og «Mord på Nilen» (2022).
«Mord i Venezia» er basert på en av Agatha Christies senere romaner, nemlig «Barneselskapet» («Hallowe’en Party»), som ikke fikk den helt store mottagelsen da den ble utgitt i 1969.
ANMELDELSE: «Return to Seoul» er nødt til å gjøre et stort inntrykk
Selv om både forfatteren og hennes kjente figur likevel har en viss tidløs appell, er det ting ved denne filmen som nok ville ha fungert mye bedre for 40 år siden.
Med Branagh foran og bak kamera er man riktignok sikret en viss kvalitetsfølelse, men mordmysteriet er merkelig tamt, etterforskningen mangler spenning og løsningen er i beste fall søkt.
Når den vanligvis så virkelighetsorienterte Poirot attpåtil må hanskes med det hinsidige, blir «Mord i Venezia» noen hakk for tullete etter min smak.
Inviteres til seanse
Handlingen er lagt til 1947, når Hercule Poirot (Kenneth Branagh) har trukket seg tilbake til et rolig liv som pensjonist i Venezia. Han lar seg likevel lokke når krimforfatteren Ariadne Oliver (Tina Fey) inviterer ham til en seanse på selveste allehelgensaften for å avsløre triksene til mediet Mrs. Reynolds (Michelle Yeoh).
ANMELDELSE: «The Flatshare» er serie-sukkerspill
Den skal nemlig finne sted i det store huset til Rowena Drake (Kelly Reilly), ett år etter at hun mistet datteren under tragiske omstendigheter. Noen mener at det også spøker i huset, som har en mørk forhistorie som et ulykkelig barnehjem.
Blant de øvrige gjestene på seansen er den avdøde datterens ekskjæreste Maxim Gerard (Kyle Allen), barnepiken Olga Seminoff (Camille Cottin), doktor Leslie Ferrier (Jamie Dornan), hans unge sønn Leopold (Jude Hill) og Poirots egen livvakt, Vitale Portfoglio (Riccardo Scamarcio).
Når noen dør på mystisk vis etter seansen, må Hercule Poirot som vanlig bruke sitt skarpe intellekt og unike observasjonsevne til å finne den skyldige, samtidig som husets dunkle hemmeligheter begynner å avdekkes.
Føles som et pliktløp
«Mord i Venezia» er nydelig fotografert av Haris Zambarloukos (som også jobbet på de to foregående Poirot-filmene) med Venezia som et flott og tilstrekkelig skummelt bakteppe, selv om Nicolas Roegs «Don’t Look Now» («Avdøde advarer») fremdeles er den absolutt skumleste Venezia-filmen.
ANMELDELSE: «The Nun 2» er en gotisk godbit
Historien er imidlertid for blass til å fange interessen, med kjedelige rollefigurer som heller ikke er egnet til å skape engasjement. Branagh selv ser nesten ut til å kjede seg som Poirot i en film som føles mer som et pliktløp enn realisering av reelle ambisjoner.
Og når han gang på gang tyr til billige skremmetriks, øker det ikke spenningsnivået slik hensikten sannsynligvis var.
Filmen er altså pen å se på, og har noen klassiske krimgrep som helt sikkert vil more de som ikke stiller for strenge krav, men for min del blir «Mord i Venezia» et svært middels mordmysterium som setter få spor etter seg.
Kanskje passer den bedre som uforpliktende strømmeunderholdning enn som helaftens kinofilm?
