PÅ NETFLIX 10. NOVEMBER 2023: Du vet at du får kvalitet hver gang regissør David Fincher lager film.
«The Killer» er ikke like banebrytende og toneangivende som for eksempel «Se7en» og «Fight Club», og selv om den holder høy klasse i alle produksjonsledd, fremstår den ikke som en umiddelbar klassiker.
Kanskje er det urettferdig å stille slike ekstreme krav til en regissør som aldri har gjort noe halvgjort og ambisjonsfritt. «The Killer» er nemlig en hard og habil thriller, der han som alltid går for de bekmørke stemningene fremfor det enkle og publikumsfriende, og det er bra.
ANMELDELSE: «Operation Napoleon» – internasjonal thriller med islandsk vri
Det kan være utfordrende å la seg engasjere voldsomt av filmen, som bruker litt for lang tid mellom høydepunktene. Michael Fassbenders iskalde hovedrolle gjør likevel at man blir nysgjerrig på tittelfiguren og den spesielle underverden han opererer i.
Må rømme etter arbeidsuhell
Manuset er skrevet av Andrew Kevin Walker («Se7en», «Sleepy Hollow»), basert på den franske tegneserien «The Killer» av forfatteren Matz (Alexis Nolent) og tegneren Luc Jacamon.
Det handler om en dyr og dyktig leiemorder som har hele verden som sitt arbeidsfelt, og opererer etter sine helt egne retningslinjer, uten å la seg styre av noe moralsk kompass.
Etter et uventet «arbeidsuhell» i Paris, får han problemer med sine lyssky oppdragsgivere, og må i all hast rømme til sitt hemmelige gjemmested i Santa Domingo i Den dominikanske republikk.
ANMELDELSE: Serien «Ondskapen» er både brutal og fløyelsmyk
Der oppdager han at to leiemordere allerede har vært på eiendommen for å «ta seg av ham». Fassbenders navnløse figur legger derfor ut på langtur for å spore opp de ukjente leiemorderne og finne identiteten til det mislykkede oppdragets opprinnelige oppdragsgiver.
Den avgjørende faktoren
Det blir klart helt fra start at Fincher går for et hyperstilisert film noir-uttrykk med lite lys og en blek fargepallett, med fotograf Erik Messerschmidts svært kapable egenskaper som en viktig brikke.
Musikken til Trent Reznor og Atticus Ross og lyddesignet til Ren Klyce, alle blant Finchers faste samarbeidspartnere, er også viktige støttespillere for å fullføre regissørens visjon.
Den avgjørende faktoren er likevel Michael Fassbender («Inglorious Basterds», «X-Men», «Prometheus»), som her gjør sin første hovedrolle etter fiaskoen med «Snømannen» (2017).
Han spiller en gjennomført kald rolle som kalkulert drapsmann, som filmen aldri ber oss ha noe sympati for, men det er fascinerende å følge en figur med et livssyn, etikk og moral som ligger så ekstremt langt unna oss selv.
Samtidig gir Fassbenders beregnende spill mange små vink til at morderen er i ferd med å miste hodet.
Gjør vondt å se på
Det skaper visse forventninger når han legger ut på sitt hevntokt, der mye av spilletiden vies planlegging, overvåkning og venting. Faktisk bruker filmen for eksempel hele det første kvarteret på å vise hvor kjedelig og ensformig en leiemorders oppdrag kan være, noe som iblant slår negativt ut for filmens egen fremdrift.
ANMELDELSE: «Tillsammans 99» er et hjertevarmt og bittersøtt gjensyn
Vi blir gradvis presentert for hans innstilling til både yrket, livet og synet på verden rundt ham. Det klareste båndet til resten av oss, er hans store forkjærlighet for «The Smiths», selv om hans bruk av musikken er motivert av helt andre årsaker.
Av og til eksploderer filmen med knallhard slagkraft, med et stopp i Florida som det største høydepunktet. Her leker Fincher med visuelle brutaliteter som det gjør vondt å se på.
Skuespillere som Tilda Swinton, Arliss Howard, Charles Parnell, Kerry O’Malley og Sala Baker har andre roller i filmen, som jeg ikke ønsker å avsløre, men alle passer godt inn i atmosfæren som David Fincher ønsker å skape.
Det irriterer meg bitte litt at filmen «stjeler» tittelen fra John Woos legendariske actionepos fra 1989, men David Fincher har regissert en såpass god film at jeg er tilbøyelig til å la det fare.
(«The Killer» ble vist i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Venezia.)
