Topp 10: Disney-klassikere

Den 16. oktober fyller Disney 100 år, og i den anledning dykker vi i Filmpolitiet ned i nostalgien og animasjonsfilmgleden for å hylle noen av underholdningsgigantens største filmskatter.

Disneys helaftens animerte filmer, også kjent under navnet Disney-klassikere, har bergtatt generasjoner siden «Snehvit og de syv dvergene» kom ut i 1937.

Siden har det kommet over 60 filmer i denne rekken, sist ute var «En annerledes verden» i 2022.

ANMELDELSE: Raya og den siste dragen – lukter kanskje ikke klassikerstatus

Å kåre høydepunktene blant en så sterk samling av fantasifulle filmer er selvsagt veldig vanskelig. Slikt kan jo også variere fra år til år, fra livssituasjon til livssituasjon og til og med fra sommer til jul.

Vi hevder på ingen måte å sitte på en fasit her, dette er kun de ti filmene vi i Filmpolitiet har som våre personlige favoritter. Rangert gjennom lett krangling og bestemte diskusjoner.

Blant filmene som nesten kom med på topplisten finner vi «Vaiana» (2016), «Zootropolis» (2016), «Sverdet i stenen» (1963), «Tornerose» (1959), «Askepott» (1950) og «Dumbo» (1941).

P.S. Vi har valgt å holde Pixar-filmene unna denne kåringen, de sparer vi til en annen anledning, så her er det bare de helaftens spillefilmene Disney selv har laget, gjennom det som nå heter Walt Disney Animation Studios, som gjelder.

Filmene på listen er tilgjengelige for leie og kjøp hos flere strømmetjenester, og er også utgitt på fysisk format. De ligger også på strømmetjenesten Disney+.

«Fantasia» hadde sitt utspring i en påbegynt kortfilm med Mikke Mus, «Trollmannens læregutt», som Walt Disney bestemte seg for å videreutvikle som del av en hel spillefilm.Her fikk hans animatører fritt spillerom til å bruke sine kunstneriske egenskaper i åtte segmenter, hver av dem tonesatt av klassisk musikk fra blant andre Bach, Tsjajkovskij, Stravinsky og Beethoven.

Min favoritt, er den mørke sluttsekvensen, basert på «En natt på Bloksberg» av Modest Mussorgsky, som virkelig måtte ha satt en støkk i de som så filmen for første gang i 1940.

Filmen er også viktig fordi dette var den første som ble sluppet i et stereoformat som må kunne sies å være en forløper til dagens surroundlyd.

– Birger

Denne klassikeren er blant dem som har et par problematiske elementer – allerede i tittelen.

Dette er den aller første helaftens animerte spillefilmen Disney kom med. Det var også den første tegnefilmen jeg så på kino. Den må ha blitt satt opp i Oslo på ny i 1982 – da ble det i hvert fall lagt på norske stemmer for første gang.

Nå koser jeg med musikk derfra i Disney-spesialene hver julaften, men jeg husker at jeg ble vettskremt av scenene der Snehvits slemme stemor transformeres fra vakker dronning til gammel heks. Spesielt inntrykk gjorde noen dødningskaller og skjeletter nede i grottegangene, og en steinrøys hun rømmer over i lyn og torden. Så «Snehvit og de syv dvergene» får være med for det uutslettelige og skrekkinngytende inntrykket filmen gjorde på et ungt sinn.

– Ingvill

«Skjønnheten og udyret» er den første animerte filmen som ble nominert til Oscar for beste film, og den står igjen som en av de skjønneste og mest storslåtte musikalene fra Disneys store renessanse på 1990-tallet.

Personlig elsket jeg nok det vittige birollegalleriet aller mest da jeg som barn ble veldig glad i denne filmen. Klokksworth, Lymiere og Fru Potts er herlige skapninger som virkelig kommer til live med hjertevarme og vittige replikkavleveringer. Jeg må også erkjenne at jeg falt for markedsføringstriksene da en nyåpnet McDonalds i Trondheim puttet Klokksworth i posen til mitt livs første «Happy Meal» – og dermed var en livslang og nostalgisk forbindelse mellom burger og animasjonsfilm skapt.

Regissørene Gary Trousdale og Kirk Wiseer skapte sammen med sine animatører en nydelig vakker film. Hvor alt fra bibliotek til vemodige roseblad stråler ut av skjermen med eleganse og en poetisk kraft.

Og med hele tre låter nominert til Oscar for beste originalsang i 1991 – hvor tittelsporet «Beauty and the Beast» vant – så er jo også sangnumrene en opplevelse i denne romantiske klassikeren.

– Sigurd

«Ta livet som det faller seg»/«The Bare Necessities» er en av de aller beste Disney-låtene. De kloke ordene fra bjørnen Baloo, og den svingende flotte melodien, var en av flere grunner til at «Jungelboken» ble en av mine store favorittfilmer fra barndommen. En låt som fremdeles synges i heimen når livet byr på litt motgang, og en trenger å gi litt blaffen i bekymringer og strev.Disneys versjon av Rudyard Kiplings historier er full av vennskap, farer og festlige typer. Jeg synes fremdeles den hypnoseglade slangen Kaa er ganske så pyton, men jeg digger å se igjen dette fartsfylte og sprudlende jungeleventyret. Og jeg tror nok fort Baloo er mitt livsfilosofiske forbilde fra Disneys fantasirike dyreverden.

Jeg vil også hylle slapstickhumoren som er full av spretten tegneserievold og tull og tøys.

Den norske oversettelsen fra 1993 er også en skatt i både vittige oversettelser og fremføring. Og den ru og lune røsten til Harald Mæle som fortellerstemmen til Bagheera er for meg en direkte passasje til egen lykkelig filmbarndom i kjellerstua.

– Sigurd

I ettertid er jeg klar over at denne tegnede versjonen er problematisk på flere måter, som i vestliggjøringen av kinesisk kultur og i flere av kjønnsstereotypiene. Men da den kom, elsket jeg «Mulan» for den tøffe heltinnen som var så ulik mange Disney-prinsesser at hun rett og slett rir ut i krig.

Sparringen mellom Mulan, stemmetraktert av Ming-Na Wen og dragehjelperen Mushu, spilt av Eddie Murphy, har topp timing og får meg fremdeles til å le. Samtidig byr filmen på en identitetskonflikt flere generasjoner av tenåringer kan kjenne seg igjen i, når de står i speilet og lurer på «When will my reflection show who I am inside?»

Som en ekstra pluss liker jeg også veldig godt sangene av Matthew Wilder med tekst av David Zippel. Favoritten er nok tittellåten på slutten fremført av 98° og Stevie Wonder, «True to Your Heart».

– Ingvill

«Pinocchio» kom utrolig nok samme år som «Fantasia», altså 1940. Dette var Disneys andre animerte spillefilm, etter «Snehvit og de syv dverger», som kom tre år tidligere.

Allerede her kunne man se en rivende utvikling i Disney-animatørenes teknikk, der ansiktstrekk, bevegelser og figurenes samhandling med omgivelsene hadde et enda mer «naturtro» preg.

«Pinocchio» regnes som den definitive filmatiseringen av Carlo Collodis bok fra 1883, selv om det finnes mange versjoner. Bare de siste fire årene har det kommet tre store, to live action-versjoner, regissert av Matteo Garrone og Robert Zemeckis og en stop motion-animert utgave i regi av Guillermo del Toro, men ingen kan true Disney-versjonens posisjon som en av tidenes mest elskede eventyrfilmer.

– Birger

Dette er en «Sherlock Holmes»-inspirert detektivfortelling om den geniale Basil Mus og hans trofaste støttespiller Dr. Dawson. Og for en krimentusiast som meg, så er dette en ganske så optimal Disney-tegnefilm.

Mesterdetektiv Basil blir hyret av en ung jente til å finne hennes forsvunne far. Pappaen er en oppfinnsom leketøysmaker som har blitt kidnappet av den stormannsgale professor Rottenikken – og den rotta har forferdelige planer for London by.

Streken er lun, London-tåken er på plass, atmosfæren er passe skummel og spenningshistorien er mer enn god nok til å fenge oss tegnefilmglade krimentusiaster. Og du verden som det svinger av filmens musikalske festnummer – både i originaldrakt og i norsk oversettelse.

Det anbefales tekopper og pledd til denne erkebritiske favoritten.

– Sigurd

«Aladdin» var den fjerde filmen i den såkalte Disney-renessansen (etter «Den lille havfruen», «Bernard og Bianca» og «Skjønnheten og Udyret»), og var en fantastisk blanding av action, eventyr, romantikk, musikal og – ikke minst – humor!

Nøkkelen til suksess var komiker Robin Williams sin minneverdige innsats i stemmerollen som ånden i lampen, som Aladdin bruker for å forkle seg som prins for å kunne skape en romanse med sultanens datter, Yasmin.

Filmen er rett og slett utrolig morsom og sjarmerende, samtidig som man feies med i det store eventyret, basert på et arabisk folkeeventyr fra «Tusen og en natt».

Suksessen var uunngåelig, og filmen ble da også tidenes mest innbringende animasjonsfilm – helt til den ble slått av en annen film på lista, nemlig førsteplassen vår!

– Birger

Jeg kommer ikke utenom mitt kjærlighetsforhold til den originale «Den lille havfruen». Siden min lillebror så denne på VHS til båndet var slitt, så jeg den også hovedsakelig i norsk versjon. Her må jeg trekke frem Sissel Kyrkjebø som havfruen Ariel, Helge Jordal som hoffkrabben Bastian – og Anne Grete Preus som havheksa Ursula – som helt magiske stemmetolkninger.

Denne «disneyfiseringen» av et av H. C. Andersens tristeste eventyr byr på både humor og skrekk i Ron Clemens og John Muskers versjon. Filmen begynte så vidt å eksperimentere med en ny dataanimasjonsteknikk hos Disney, CAPS, men den har både nydelige håndtegninger og strålende farger.

Og ikke minst er «Den lille havfruen» en musikalsk høydare med Alan Menken-låter som «Det er min drøm» og «Stakkars nedbrutte sjeler» foruten den Oscar-vinnende «Her må du bli».

– Ingvill

Det var ingen tvil. Alle i redaksjonen hadde samme film på topp. «Løvenes konge» er fremdeles kongen av Disney-klassikerne.Dette er en helaftens tegnefilm som har alt. Den er søt, den er skummel, den har nydelige vennskap, den har sleske skurker og den er stappet med herlig humor. Og så er den full av fantastiske musikalnummer som kan fylle både tårekanaler, karaokesaler og dansegulv.

I bakgrunnen av det livsfarlige familiedramaet ruver parallellene til William Shakespeares klassiske tragedie «Hamlet». I forgrunnen herjer Simba, Timon og Pumba med lattermusklene i et herlig helteeventyr.

Filmen kan også ta æren for å gi flatulensproblemer et (vortesvin-)ansikt, samt å lære en hel verden å «chille» litt, med geniale «Hakuna Matata».

Med sanger av Elton John og Tim Rice, og stemmer fra blant andre Matthew Broderick, James Earl Jones, Jeremy Irons, Whoopi Goldberg og Rowan Atkinson, er det lite som kan slå originalversjonen.

Men hvis du foretrekker å «fylle ditt sinn med kjærlighet», så er det selvsagt også en flott norsk versjon som oser av majestetisk filmbravur.

– Ingvill, Birger og Sigurd