PÅ KINO FRA 27. OKTOBER: «Five Nights at Freddy’s» er en popkornvennlig, polert og passe tullete skrekkfilm som bringer den populære spillserien med samme navn til live på kinolerret.
Filmen er bygd som enkel underholdning med oppfølgerpotensial. Hovedattraksjonen er et knippe fengende drapsroboter med makabre overraskelser. Og filmen drypper av Hollywood-nostalgiske 80-tallsmarkører med synthmusikk, spillehall-estetikk og Stephen King-inspirerte barndomstraumer. I tillegg til de direkte referansene til spillserien, svinger tankene også innom kjente titler som «The Addams Family», «Saw», «Donnie Darko», «The Black Phone» og «Stranger Things».
ANMELDELSE: Stranger Things – Sår og kul retrofest
Det er ingredienser som kan skape uhyggelig, festlig og stemningsfull horror, men «Five Nights at Freddy’s»-filmen sløser med sjansene. I Emma Tammis regi blir dette enkel sjangergymnastikk for et manus som mangler driv, mystikk og spenning.
Det er godt mulig den engasjerte spillfansen får mye mer ut av denne filmatiseringen enn oss uinnvidde kinogjengere – jeg har selv bare så vidt spilt fjerdespillet på mobil, men som skrekkfilm ligger det noe tamt, opplagt og uforløst over «Five Nights at Freddy’s».
Nattevaktjobben fra helvete
Handlingen er løst basert på det første spillet fra 2014, og følger foreldreløse Mike (Josh Hutcherson) som sliter med to ting. Han prøver å beholde omsorgen for lillesøsteren Abby (Piper Rubio), men en kjip tante (Mary Stuart Masterson) har griske planer for sin niese. Han prøver også å jobbe som sikkerhetsvakt, men traumer fra barndommen skaper trøbbel med vurderingsevnen.
ANMELDELSE: The Fall of the House of Usher – uhyggelig god
Løsningen på sistnevnte blir en utakknemlig nattevaktjobb på den nedlagte fornøyelsesrestauranten Freddy Fazbear’s Pizza. Hvor det viser seg at det animatroniske vertskapet er både levende og livsfarlig.
De ulike handlingstrådene flettes på et vis sammen etter hvert, men det lugger litt i både fiksjonsregler, motiv og alt for enkle tilfeldigheter. Det er tilløp til engasjerende verdensbygging her med et krimkomisk tanteplott, en mystisk oppfinner og forferdelige forsvinninger på 80-tallet som viktige bestanddeler.
Men når overraskelsene og klimaksene kommer, mangler de den kraften og originaliteten som trengs for å gi ordentlig magekribling. Og blandingen av sorthumoristisk søthet, tullete slasher, traumatiske opplevelser, dyster krim og markedsavdelingens produktønsker svinger stivt og kantete i kinomørket.
ANMELDELSE: The Exorcist: Believer – Var nå dette virkelig nødvendig, da?
Jeg synes også filmen får sørgelig lite skrekk ut av det intense premisset som Freddy’s tilbyr med sine overvåkingskamera, sviktende elektrisitet, og tivoliskremmende lekeområder.
Mekanisk monsterskrekk
Med ekspertveteranene i Jim Henson’s Creature Shop på laget, har de besatte Pizza-maskotene Freddy Fazbear, Bonnie, Chica og Foxy fått et uhyggelig og fengende utseende i spillefilmversjon.
Bevegelsene er kledelig stakkato, kosedyrsøtheten passe fordreid, slapsticken passe korny og de mekaniske løsningene passe makabre – med sine skarpe kanter og ustabile fjærmekanismer.
De kvalitetene gir «Five Nights at Freddy’s» noen gode underholdningskort på hånden. Og filmprodusentene har skapt en effektiv skrekkarena som lett kan overføres til kommende oppfølgere. Det skal visstnok allerede være lagt opp til to nye filmer.
Barneskuespilleren Piper Rubio er også et høydepunkt som lillesøster Abby. Den unge hovedpersonen klarer på engasjerende vis å koble filmens overnaturlige og vemodige sider til den virkelige dødsleken. Og Rubio må gjerne bli med i neste film, for det er godt potensial for forbedringer i dette lekne skrekkuniverset.
Jeg håper bare det legges mer flid i manus og det fortellermessige håndverket på neste tur til pizzarestauranten. På første filmforsøk ble «Five Nights at Freddy’s» en mekanisk monsterskrekkfilm hvor klisjeene ruller av samlebåndet, og de ulike plottdelene slarker i festene.
«Five Nights at Freddy’s» har kinopremiere fredag 27. oktober.
