PÅ NETFLIX: «The Fall of the House of Usher» er nok en stilsikker og stemningsfull skrekkserie fra Mike Flanagan – som tidligere har begeistret med «The Haunting of Hill House», «Doctor Sleep» og «Midnight Mass».
ANMELDELSE: Gen V – Satirisk superheltspenning
På kraft fra Edgar Allan Poes bokunivers kokes dødelig familiemaktkamp, grådig legemiddelindustri, rettsdrama, krimetterforskning og overnaturlig skrekk sammen til en uhyggelig god og mørk høstgryte – krydret med lekre overflater, makabre detaljer og et herlig rollegalleri.
De varierte sjangerkvalitetene gjør «The Fall of the House of Usher» til mer enn en ren skrekkserie, og det kan gå lange strekk uten et eneste «bø». Men når det først smeller, byr Flanagan på noen gyselige grøss som sender frysninger nedover ryggen min.
Et amerikansk mareritt
Det er et grådig og hensynsløst vrengebilde av den amerikanske drømmen som blir til et mareritt i «The Fall of the House of Usher».
Serien starter med en begravelse, og i et avhør med påtalemyndighetens advokat Auguste Dupin (Carl Lumbly) har bestefar Roderick Usher (Bruce Greenwood) bestemt seg for å tilstå sin skyld og fortelle familiens blodige historie.
Tilståelsen foregår i familiens første hjem – et falleferdig spøkelseshus. Og gjennom en rekke tilbakeblikk til både gamle og nyere tider, fortelles en økonomisk suksesshistorie bygd på lik, svik og skruppelløs tukling med medisin og teknologi.
Etter hvert som episodene skrider frem, viser det seg et mønster i den overnaturlige skrekken som gjør serien noe forutsigbar i både skremming og endestasjoner.
Men med saftig maktkamp à la «Succession» i det ene hjørnet, og boring i bedriftshemmelighetene bak USAs opioid-krise (à la «Dopesick») i det andre, så er det nok spenning i historien til å holde publikum engasjert selv når skrekken styrer mot det ganske opplagte.
Og når serien hugger til med sine grusomme hovedattraksjoner, så er det både visuelt slående og tematisk treffsikkert.
Morbide og stilsikre moralfabler
Mike Flanagan har på smart og elegant vis hentet inspirasjon, handling og rollefigurer fra flere av Edgar Allan Poes verker i sin overnaturlige familietragedie – deriblant novellen «The Fall of the House of Usher», diktet «The Raven» og romanen «The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket».
Den friheten i kildematerialet bruker han til å sette sammen en rekke mørke moralfabler hvor rollefigurens ambisjoner, begjær og valg enten leder til brutal undergang eller en mer passende straff.
Her er det en morbid lekenhet i både skrekk og advarsler, og det er en kledelig sorthumoristisk brodd i flere av de grufulle oppgjørene som rammer familien Usher og deres nærmeste.
«The Fall of the House of Usher» en serie som skinner av fortreffelig håndverk i alle ledd.
Serien er lekkert filmet, stilig lyssatt og nydelig dekorert – i alt fra spøkelseshusets høstguffene lunhet, til sjefens designinnredede kontor.
Også bugner det av djevelsk gode detaljer. Blant de visuelle høydepunktene er et tidlig uværsdrap i hagen. Fra replikkene får det systemkritiske spørsmålet «Ville det noen gang være nok?» henge illevarslende i luften. Og blant et velspilt rollegalleri vil jeg trekke frem Mark Hamill. Han er mest kjent som Luke Skywalker, men han er også en formidable stemmeskuespiller. I rollen som den fryktinngytende advokaten Arthur Pym leverer han en hes skurk som fremfører mye av dollarelitens makt og beskyttelse i en faretruende røst.
ANMELDELSE: No One Will Save You – Fiffig «sci-fi»-skrekk
Jeg vil også hylle noen velplasserte elementer som får publikum til å undre underveis på om det tilsynelatende overnaturlige kan ha medisinske og aldeles menneskelige forklaringer.
Med «The Fall of the House of Usher» viser Mike Flanagan nok en gang at han er en av sjangerens aller beste når det gjelder å komponere miniserier som skremmer med stil, begeistrer med verdensbygging og engasjerer med skrekk. For meg passet denne aldeles utmerket for høstmørket.
«The Fall of the House of Usher» har premiere på Netflix 12. oktober. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.
