PÅ KINO 13. OKTOBER 2023: En skikkelig sjarmør settes i søkelyset i denne fine, lille dokumentarfilmen. Ola Henningsen er nemlig en godlynt og positiv kar fra Tønsberg med en medfødt diagnose som gjør at han, etter eget utsagn, er annerledes.
Derfor bor han nå på Vidaråsen Landsby i Andebu i Sandefjord kommune i Vestfold, et bo og arbeidsfellesskap med om lag 130 utviklingshemmede beboere og funksjonsfriske medarbeidere (og deres familier).
Regissør Ragnhild Nøst Bergem («Vær her») tegner et sympatisk bilde av sin hovedperson, som har universelle tvilstanker og utfordringer som handler om både mot, verdighet og selvstendighet.
ANMELDELSE: «BlackBerry» er en overraskende morsom film om de første smarttelefonene
«Ola – En helt vanlig uvanlig fyr» hadde kanskje fungert like greit som et 50 minutter langt TV-program, men hvis man først finner veien til kinosalen, får man en god dose latter og hjertevarme, samt en prisverdig normalisering av annerledesheten.
Gode refleksjoner om livet
Innledningsvis blir man nesten overrasket over alt Vidaråsen, en av seks landsbyer drevet av den ideelle stiftelsen Camphill Norge, har å by på. Man blir fascinert av alt beboerne driver med, og for en uinnvidd, er det imponerende at slike steder faktisk finnes.
Jeg kunne tenke meg å få vite enda mer om hvordan stedet drives og kanskje møte et større spekter av de som bor der, men Nøst Bergem har altså valgt å fokusere på Ola. Han fremstår til gjengjeld som en veldig god representant for beboerne, en trygg og hyggelig kar med gode refleksjoner om sitt ståsted i livet og tilværelsen i bofellesskapet.
Vi får også et inntrykk av hans kameratskap med danske Lasse, som jobber på Vidaråsen, noe som gir en forståelse for hvorfor det er vanskelig for Ola når Lasse slutter for å flytte hjem til familien i København.
Dette er dokumentarens store krise, som kanskje ikke virker veldig dramatisk for utenforstående. Man forstår likevel hvorfor dette gir Ola grunn til å grunne over sin egen situasjon, med et gryende ønske om å stå stødigere på egne ben.
Knytter emosjonelle bånd
Akkurat som i sin forrige film, den Amanda-nominerte Alzheimer-dokumentaren «Vær her», går Ragnhild Nøst Bergems kamera tett på subjektet med en avslørende nærhet, men samtidig med en klar respekt og forsiktighet. Hun lar Ola være personlig, uten at det blir for privat.
ANMELDELSE: «Everything Now» er ingen ny «Euphoria»
Som seer knytter man emosjonelle bånd til ham og heier på ham i flere smådramatiske situasjoner, som når han skal prøve seg som pianist på en medarbeiders avslutning og når han skal debutere som konferansier på et seminar om ytringsfrihet på Litteraturhuset i Oslo.
Filmens dramatiske «klimaks» omhandler Olas utreisetrang, og man får en følelse av at resultatet avhenger av at han faktisk blir dokumentert. Her går filmskaperen fra å være en betrakter til å innta en mer deltagende rolle bak kamera.
Man kan selvsagt tenke seg at dette påvirker måten Ola skildres på, uten at det minsker dokumentarens troverdighet og autentisitet. Den er fremdeles et sympatisk portrett av en fin fyr.
(For ordens skyld: NRK har bidratt til finansieringen av denne filmen)
