PÅ KINO 22. NOVEMBER 2023: «Napoleon» er et historisk drama basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse, for å sitere «Makta».
Regissør Ridley Scott («Alien», «Blade Runner», «Gladiatoren») signaliserer sine omtrentlige hensikter etter få minutter, når den franske revolusjonen tonesettes anakronistisk med en cirka 150 år nyere fransk slager.
ANMELDELSE: Godzilla burde fått mer plass i «Monarch: Legacy of Monsters»
Anslaget avslører også hans intensjon om å skape en leken og rampete skildring av Napoleon Bonapartes fremgang og fiaskoer. Man bør derfor ikke nødvendigvis ta alt som blir fortalt for god fisk, men man spiser den gjerne.
Filmen gjenskaper nemlig noen av Napoleons mest kjente slag med storslagne virkemidler, der Scotts visuelle egenskaper nok en gang imponerer (godt hjulpet av fotograf Dariusz Wolski og en armé av effektmakere).
Man blir ikke fullt så grepet som man kunne ønske av den sentrale kjærlighetshistorien, som er ment å gi historien nerve på et personlig plan.
Denne delen får for liten tid på seg til å gjøre det nødvendige inntrykket, men «Napoleon» har et udiskutabelt driv som gjør de 2 timer og 38 minuttene både kjappe og underholdende.
En viktig maktfaktor
Filmen introduserer oss for korsikanske Napoleon Bonaparte (Joaquin Phoenix) som en ambisiøs offiser på slutten av 1700-tallet. Vi ser hvordan han blir utnevnt til brigadegeneral i 1793, leder et statskupp i 1799 og erklærer seg selv som keiser i 1804.
ANMELDELSE: «The Hunger Games: The Ballad of Songbirds & Snakes» er brutalt engasjerende
I årene som følger er han en viktig maktfaktor på det europeiske kontinentet, med Østerrike, Preussen, Russland og Storbritannia som de viktigste aktørene ved siden av Frankrike.
Samtidig forteller filmen om hans utfordrende ekteskap med Joséphine de Beauharnais (Vanessa Kirby). De har et kjærlig, men ustabilt forhold, der uteblivelsen av en arving snart blir et sentralt tema.
Både Phoenix og Kirby er gode i sine roller, der han makter å gestalte Napoleon med sin hær (og tilhørende hatt) uten å bli parodisk, mens hun spiller Joséphine som en sterk kvinne med et pragmatisk overlevelsesinstinkt.
Jeg skulle gjerne likt å se mer av disse to, for det ligger noe uforløst i skildringen av dem. Det er tydelig at Scott har sett seg nødt til å prioritere spilletid for filmens mange slagscener, som det må ha kostet betydelige summer å produsere.
Det må også ryddes plass til et betydelig persongalleri, gestaltet av blant andre Tahar Rahim som offiseren og politikeren Paul Barras, Rupert Everett som hertugen av Wellington og Ben Miles som generalen og diplomaten Armand-Augustin-Louis de Caulaincourt.
Full av dramatiske høydepunkter
Det er mye som presses inn i denne filmen, selv om historiske fakta er sterkt komprimert, men Ridley Scott og klipper Claire Simpson skaper både klarhet og intensitet i fortellingen.
ANMELDELSE: «A Murder at the End of the World» har en skuespillerkjemi det gløder av
Man får kanskje ikke en økt forståelse for drivkraften bak Napoleons maktbegjær, men måten han tilegner seg den på, og hva han bruker den til, er full av dramatiske høydepunkter.
Her er altså de enorme slagsekvensene sentrale, med interessante eksempler på det tidlige 1800-tallets blodige krigsstrategier, spesielt i slaget om Austerlitz (2. desember 1805) og hans berømte tap i Waterloo (18. juni 1815).
Vissheten om at det kommer en over fire timer lang versjon på Apple TV+ neste år, gjør at man kan mistenke kinoversjonen for å mangle viktige historietråder og optimal figurutvikling som kanskje ligger i David Scarpas fulle manus.
Se bare på en annen Ridley Scott-film, «Kingdom of Heaven» fra 2005, som absolutt var god som 144 minutter lang kinofilm, men et mesterverk som en 50 minutter lengre «Director’s Cut» på Blu-ray.
ANMELDELSE: «Føkkings Fladseth» er «lættis» kanselleringskrøll
«Napoleons» visuelle kvaliteter er imidlertid så sterke at man må benytte muligheten til å oppleve den på kino, ikke i stua. Dette er «old school» filmskaping av god kvalitet, men om det er et marked for dette i 2023, er en annen sak.
