PÅ APPLE TV+ FRA 8. NOVEMBER: Det blir både rølp og romanse i den nye versjonen av «The Buccaneers», et kostymedrama for generasjon Z.
Ja, det stemmer! Det kommer nok et kostymedrama på skjermen i år, i selskap med serier som «The Great» S3, «Familien Bridgerton: Dronning Charlotte», «Outlander» S7 og «The Gilded Age» S2.
«The Buccaneers» er i motsetning til de nevnte ikke en oppfølger eller forløper, men en ny adaptasjon av at kjent verk: den uferdige romanen av Edith Wharton, forfatteren bak «The Age of Innocence» (det kom en serieversjon også på 90-tallet).
Denne nye serien handler om en venninnegjeng med unge, rike amerikanske arvinger som drar til England for å sikre seg ektemenn, titler – og dermed klasse – på 1870-tallet.
Brautende amerikanere
Fra første scene starter «The Buccaneers» med støy og kaos i New York, på en bryllupsfest for Conchita (Alisha Bø) som skal gifte seg med britiske Lord Richard Marable (Josh Dylan). Han er forsinket på grunn av tvil om forloveden vil passe inn i England, men blir overtalt av Conchitas venn Nan St. George (Kristine Frøseth).
ANMELDELSE: «The Gilded Age» S2: «Cæsar» i silkeserk
Conchita og Nan blir tegnet som spesielt rebelske: Conchita henger ut av vinduet i undertøyet, super bobler og sitter på do med åpen dør, og Nan klatrer ned husveggen i silkekjole.
Kontrasten mellom amerikansk rølp og britisk stivhet vedvarer gjennom serien, der Chonchitas brudepiker raskt blir invitert til Lord Richards familie i London for «sesongen», altså datingsesongen med debutantball. Og så starter den brautende amerikanske «invasjonen».
Transatlantiske lykkejegere
Mens amerikanernes foreldre drømmer om titler og legitimitet, forakter de britiske foreldrene amerikanerne, samtidig som de innser at de selv trenger penger. Dermed ligger det an til flere transatlantiske transaksjoner i form av ekteskap.
Det er ofte vanskelig å se hvem som er de virkelige «lykkejegerne» i «The Buccaneers».
«Buccaneers» betyr opprinnelig fribyttere, som i flere tilfeller ble rene sjørøvere. Altså folk som jakter på skatter og utbytte av ulike slag, ofte romantisert i litteraturen.
Anakronismer
Serien er skapt av den britiske komikeren og manusforfatteren Catherine Jakeways som tidligere har skrevet for «Tracey Ullman’s Show». På samme måte som amerikanerne tar seg friheter i serien, ser det også ut til at Jakeways og teamet har forsynt seg fritt i skrivingen av den. Det er mye løs snipp, moderne hårklipp, feministisk monolog og minst én ny rollefigur.
ANMELDELSE: «Ondskapen»: Brutal og fløyelsmyk
Lydsporet er også en blanding av nåtidig musikk og stryker-stykker, og bruker Taylor Swift, Olivia Rodrigo og Bikini Kill til å understreke ofte veldig opplagte poenger (her har vi rebelske jenter og «all-american bitches» …).
At serien tar seg friheter fra roman og historie, trenger ikke være problematisk. Men når fortellingen ikke blir engasjerende nok, er det et problem. Det hjelper ikke med et enormt rollegalleri, der de fleste forblir parenteser i fortellingen.
I en serie som sikter et sted mellom «Skam», «The Gilded Age» og «Familien Bridgerton», forventer man ikke nødvendigvis stor dybde, men vi burde få interessante figurer og fascinerende forhold.
Kvinnelig vennskap
Det mest interessante i «The Buccaneers» er forholdet mellom kvinnene, både de yngre og de eldre, men i store deler av serien ser vi lite til det. Det drukner i riddere på hvite hester, familiehemmeligheter, misforståelser og sadistiske skurker.
ANMELDELSE: «The Killer»: Knallhard slagkraft
Av de to norske skuespillerne (begge delvis oppvokst i Norge), er det Kristine Frøseths Nan vi følger nærmest. Frøseth leverer en autentisk blanding av naivitet og rebelsk stahet i sin rollefigur, som er den mest kultiverte og den minst imponerte på samme tid. Hun havner i skvis mellom to britiske friere: en hertug og en gentleman.
I starten er det spennende, og både Matthew Broome som Guy Thwarte og Guy Remmers som hertugen av Tintagel er overbevisende sjarmerende. Men det er i store strekk lite drama i trekantdramaet.
Alisha Bø (Boe) som den ville Conchita ser vi mindre til enn Nan, men Bø spiller brautende amerikaner til fullkommenhet. Etter ekteskapet føler hun seg kvalt av de britiske konvensjonene, men oppfordrer vennegjengen til fri fest og romanser.
For mye og for lite
Og «The Buccaneers» er for det meste nettopp fest, flørt og fliring, men innimellom introduserer den tunge temaer som overgrep, seksuell identitetskrise samt psykisk og fysisk vold i forhold – flere av disse også som parenteser.
En av seriens store utfordringer, er at de fleste rollefigurene, foruten Nan og frierne, tegnes som vulgære og/eller ufordragelige.
Serien er på samme tid både overdådig og ikke nok, til tross for åtte episoder på rundt én time.
Som et flamboyant festepos om lykkejakt og fallgruver, har den mye for seg. Men «The Buccaneers» mangler overbevisende lidenskap.
