PÅ HBO MAX FRA 30. OKTOBER: Sesong to av «The Gilded Age» er som et gjensyn med en venn du sjelden ser: Veldig hyggelig, men ikke noe du nødvendigvis trenger oftere.
Det betyr ikke at Julian Fellowes’ New York-versjon av «Herskap og tjenere», eller mer nærliggende «Downton Abbey», er noen dårlig serie.
LES OGSÅ: Anmeldelse av sesong 1: Overdådig, såpeglatt og underholdende
Tvert imot har den mange kvaliteter jeg verdsetter: Strålende skuespill fra den fascinerende hoved-trioen Louisa Jacobson, Christine Baranski og Cynthia Nixon, flere fotballag av svært gode birollefigurer, snerten dialog, maktspill, intriger, historisk relevans, stilsikker scenografi og overdådige kostymer.
Som en meget forseggjort og påkostet «Hotel Cæsar» der skuespillerne rasler i utsøkte silkeserker. Fellowes gjør såpe storslagent.
Flere romanser og operakrig
I andre sesong aner vi tilløp til flere romanser, fortsatt krig mellom de nyrike og gamle penger – som gir utslag i en opera-dragkamp – og utforskning av rasisme og fagforeningsdannelse.
Det er nesten to år siden første sesong kom, og foruten at jeg husker at jeg likte å se den, sliter jeg med å huske detaljene i hva den handlet om. Vi befinner oss i hvert fall på slutten av 1800-tallet, etter borgerkrig og midt i en blomstrende industriutvikling.
Jacobson er Marian Brook, en ung dame som må flytte til sin rike tante på Manhattan da faren dør. Tanten Agnes Van Rhijn, spilt av Baranski, kommer fra gamle penger, og styrer huset og sin peppermø-søster Ada Brook, spilt av Nixon, med streng, om ikke hard, hånd.
ANMELDELSE: Filmkunst på høyt nivå: «Killers of the Flower Moon»
Agnes’ sønn Oscar (Blake Ritson) sliter med oppvartingen av kvinnelige arvinger av flere årsaker, og deres relativt nye naboer, Russell-familien, sliter med å passe inn i New York-sosieteten med sin nye industriformue. Agnes’ sekretær, og på fritiden journalist, Peggy Scott (Denée Benton) gir oss et lite innblikk i den svarte høyere middelklassen, og samtidig følger vi tjenerne i begge husholdningene.
En stemningsserie
«The Gilded Age» er like mye en følelse og en stemning som et handlingsdrevet drama. På samme måte som «Mad Men» kunne fremkalle lukten av sigarettrøyk, konjakk og karrierekonkurranse, kan «The Gilded Age» teleportere deg til hestemøkk- og stivpynt-Manhattan, der eimen av ambisjon og tradisjon er de sterkeste av alle.
Carrie Coon er igjen et damplokomotiv av en kvinne som Bertha Russell. Christine Baranski som Agnes Van Rhijn er hennes verdige motstander med akkurat passe doser arroganse og eddik, mens Louisa Jacobson gjør en gjennomført åpen og godhjertet Marian, hakket mindre naiv enn Taissa Farmigas Gladys Russell.
Store oppturer og dype nedturer
De fleste av de åtte episodene er skrevet av Fellowes selv, med Sonja Warfield som medmanusforfatter på tre, og fem episoder er regissert av «Downton»-regissør Michael Engler.
Denne sesongen skrur de til med hakket mer action enn forrige sesong, uten at handlingsmettelse er noe mål i seg selv. Mye står på spill, og det blir både store oppturer og dype nedturer for flere av hovedfigurene.
Peggy Scott, en av de mest interessante rollefigurene fra første sesong, får noe mer spillerom. Blant annet legger hun og New York Globe-redaktøren ut på reportasjereise til Alabama. Men samtidig som denne historien er blant sesongens beste og sterkeste ingredienser, oppleves den mer som en tilleggsfortelling enn en bit av helheten.
Gjensynet med «The Gilded Age» er gledelig gjensyn med den store revolusjonen i samfunnet og den lille revolusjonen for «The Real Housewives of New York» på 1880-tallet.
Sesongen har kunstferdige kostymer, rikingdrama og enkelte paralleller til dagens samfunn vi muligens kan lære noe av. Eller du kan bare la deg underholde av glatt overflod.
Første kommer 30. oktober, deretter ukentlig. Anmeldelsen er basert på alle åtte episodene.
