PÅ KINO FRA 25. DESEMBER: «Ender på eventyr» er en sjarmerende og energisk animasjonsfilm fra Illumination («Grusomme meg») som bruker «road trip»-sjangerens velkjente oppskrift til å sende en andefamilie på trekkfuglferie til Jamaica.
Med vittige besjelinger, spretten slapstick og et humreverdig rollegalleri, er dette en fornøyelig ferd som svinger lettbent i kinomørket.
ANMELDELSE: Wonka – musikalsk eventyrstund
Manusforfatter Mike White slår adskillig saftigere fra seg i ferielandskapet når han lager satireserien «The White Lotus», men sammen med regissør Benjamin Renner fyller han her nitti minutter med karikerte fjærkre, småslem situasjonskomikk og rikelig med aldeles gjenkjennelige familiekonflikter.
De store overraskelsene uteblir i filmens tradisjonelle handlingsmønster, og for et filmvant publikum blir det noen vel enkle transportetapper. Men med uttrykksfulle fugler, luftige utsikter og stort sett kvikke replikker, så er det lett å koble av til denne godlynte familieunderholdningen.
Hjelp, vi må på ferie til Jamaica!
«Ender på eventyr» er effektiv i etableringen av sin historie. Den overforsiktige andefaren Mads (Anders Bye) har bygd et solid hjem til sin kjernefamilie ved en idyllisk liten dam – hvor han har planlagt at de skal bo trygt hele livet.
Så kommer en gjeng verdensvante ender innom dammen. De skal til Jamaica for vinteren, og den turen vil mor Pia (Marte Stokstad) og barna Nick (Herman Nysæther Grinde) og Gry (Camilla Vandvik Leira) også ta. Og etter noen store søte barneøyne, og litt gretten livsvisdom fra den enslige onkel Dan (Magnus Nielsen), så er ferieturen til Karibia i gang.
Det som følger er en velkjent reisefilmformel av farer, gode hjelpere og livsendrende opplevelser, og manuset er ikke mer ambisiøst enn at autopiloten ofte kobles inn mellom vitser og dramatiske hendelser. Budskapsmessig er dette også ganske plankekjøring fra Hollywood. Her gjelder det å ikke skue fuglen på fjæra, vise omsorg når du kan og ikke la frykten hindre deg i å leve.
ANMELDELSE: Ønske – Blek kopi av Disneys egne skatter
Selv om mye er kjent og kjært, så er det gjennomgående høy kvalitet på både gøyal strek, festlig lek med fysikkens lover og stilig fargespill. Og med en kul sans for det kvasse og småmorbide, er det flere av situasjonene som får meg til å dra godt på smilebåndet. Blant annet av en gammel hegre som prøver å overbevise endene om sine gode intensjoner, og en rappkjeftet due som gjerne vil diskutere de urettferdige fordelene ender har når det gjelder brødsmulefordelingen i New Yorks parker.
Frisk og fornøyelig i norsk språkdrakt
Dette er et amerikansk eventyr med Central Park og Frihetsgudinnen blant severdighetene på reiseruten. Men fugleperspektivene er ganske så universelle, og filmen flyter godt i norsk språkdrakt.
Marius Haraldsens oversettelse byr på frisk dialog med flere muntre ordspill og noen kledelig nebbete høydepunkt – noe som gjør det lett å le med for både liten og stor.
Stemmeskuespillet holder høyt nivå og bringer følelser, driv og dynamikk til både hjertevarme øyeblikk, skumle omveier og fartsfylte actionsekvenser.
Anders Bye og Marte Stokstad full kontroll på kjekling, kjærlighet og komisk timing som det flokkledende foreldreparet.
Blant birollene er Sisi Sumbundu meget fornøyelig som den allerede nevnte byduen Tjommi – en gatesmart hissigpropp med et hjerte av gull. Og så er Camilla Vandvik Leira veldig god i rollen som den egenrådige og supersjarmerende minsteanda Gry.
Og som med «Grusomme meg»-, «Kjæledyrenes hemmelige liv»- og «Syng»-filmene, så legger Illumination opp til muligheten for at det kan blir flere eventyr med disse nye fuglebekjentskapene også.
P.S. Apropos «Grusomme meg», det vises en morsom liten forfilm med noen Minions på romeventyr.
«Ender på eventyr» har kinopremiere 25. desember. Anmeldelsen er basert på den norske versjonen.
