PÅ SKYSHOWTIME FRA 5. JANUAR: Det blir underholdende ubehagelig når Emma Stone, Nathan Fielder og Benny Safdie slår seg løs i satiriske «The Curse».
På overflaten handler serien om ekteparet Whitney (Stone) og Asher Siegel (Fielder), som har en drøm om å bygge økovennlige hus nabolaget Español i New Mexico. Husene er dyre å bygge, så målet er å øke tomteprisene i nabolaget samtidig som paret fremstår som samfunnets store frelsere.
Som et ledd i dette, prøver de også å lage en dokuserie («Flipantrophy») om husene og nabolaget samt tekke sine følgere i sosiale medier. Mens Whitney har en viss skjermsjarm, er Asher en sosialt keitete person. Og TV-produsenten Dougie (Safdie) er i en egen liga av moralsk sleskhet.
Oppi miksen får vi også små peniser (ikke spør, se selv), en journalist som graver i innbyggernes frykt for gentrifisering – og ikke minst en forbannelse.
Ubehagelig og langsom
«The Curse» er ubehagelig å se på, og bør være ubehagelig å se på, der den boltrer seg i hvitt privilegium, hvit redningsmannkompleks og kynisk utnyttelse av markedskrefter.
Serien, skapt av Fielder og Safdie, tar seg god tid til å kjenne på det kleine der den lunter frem i langsomt observerende tempo. Personene er ofte filmet gjennom vinduer, i døråpninger eller gliper, noe som fremhever følelsen av at vi smugkikker på noe privat. Musikken understreker det absurde med sitt atonale 70-talls-sci-fi-lydbilde.
«The Curse» er generelt en rar opplevelse, men rar på den fascinerende måten. Du vet ikke helt hva du ser på, men du blir sittende. Det vil si, jeg gjorde det. Men serien er av typen man enten finner fornøyelig eller forakter.
Utsøkt skuespill
Emma Stone har gjort det sterkt i det siste med «Poor Things», som får norgespremiere 12. januar, og hun viser også i «The Curse» hvor god hun er til å spille litt skrudde rollefigurer. Whitney er kanskje den mest normale i akkurat denne serien, men hun er samtidig som Forrest Gumps berømte konfekteske av overraskelser. Stone lener seg inn i kleinheten der Whitney stadig prøver å passe inn og være storsinnet, men ender opp med å fremstå påtrengende og ignorant.
Nathan Fielder gjør en ekstremt god jobb med å spille den ukarismatiske ektemannen som sjelden får til én ting slik det var planlagt. Og Benny Safdie, som nylig var å se i «Oppenheimer» og er medmanusforfatter og medregissør på «Uncut Gems», er gjennomført ufordragelig.
Denne trioens utsøkte innsats foran kameraet, gjør at man holder ut gjennom tidvis ekstremt lange scener som tværer ut det pinlige og det absurde i timelange episoder.
Dampes som seigt pinnekjøtt
Filmpolitiet har bare fått tilgang til fire av totalt ti episoder for anmeldelse, og vet ikke hvor serien går de gjenværende seks, men kan fastslå at Fielder og Safdie innledningsvis har lykkes å skape en ukomfortabel konstruksjon der man ikke kan unngå å vri seg og bli pinlig berørt. Seerne dampes som seigt pinnekjøtt på lav varme i det som virker som eviglang tid.
Og når det er så vondt å se på, hvorfor skal man det?
Jo, fordi «The Curse» er noe av det mest unike og krevende jeg har sett på TV de siste årene. Serien er som sudoku for synsnerven og en prøvelse av en fullkommen flauhetsfest. Den tar også reality- og TV-underholdning på kornet, og gjør oss til skyldtyngede tilskuere på flere vis.
Som fuglene som flyr rett inn i Whitneys speilfasader, dunker seerne hodet i speilet denne serien holder opp.
Det er helt umulig å kose seg med «The Curse», men du kan ha det anstrengt underholdende mens du prøver å orientere deg i seriens frodige labyrintunivers – uten ett eneste moralsk kompass som virker.
«The Curse» har premiere på Sky Showtime fredag 5. januar. Anmeldelsen er basert på 4 av 10 episoder.
