PÅ AMAZON PRIME VIDEO FRA 26. JANUAR: Nicole Kidman er tilbake i TV-ruta med den nye serien «Expats», som handler om tre kvinner i Hongkong som får livene sine snudd på hodet av en forferdelig hendelse.
Serieskaper og regissør Lulu Wang, som utforsket tematikk rundt kulturkrasj og familiebånd i «The Farewell» med Awkwafina i hovedrollen i 2020, har nå laget et drama som gransker lignende problemstillinger.
ANMELDELSE: «The Zone of Interest» er sterk, stilsikker og særegen
Denne gangen er det morsrollen som er navet i fortellingen. Hva det vil si å være en mor? Hvordan har din egen mor påvirket deg? Hvilke forventninger er knyttet til det å være mor? Og hva om du ikke ønsker å bli en?
Med en vond tragedie som bakteppe, og glitrende spill fra Nicole Kidman, skaper Lulu Wang et hjerteskjærende drama som jeg ikke anbefaler noen foreldre å se.
Wang er en regissør som kan virke å være mer opptatt av å fange et øyeblikk eller en følelse, enn å fortelle en historie.
Dermed kan nok serien bli for seig og dvelende for mange. I tillegg forsøker serieskaperen å veve sammen et større flettverk av liv i «Expats», og her er det ikke alle trådene som sitter ordentlig.
Men for en ganske nybakt mor som meg var det umulig å ikke bli sterkt grepet av denne serien. Opplevelsen var som en knugende, knusende knyttneve rett inn i brystkassa.
Å miste et barn
Når man har skylden i en tragedie, kan man noensinne bli tilgitt? Slik åpner fortellerstemmen til Ji-young Yoo i «Expats».
Serien er basert på Janice Y.K. Lees roman «The Expatriates», og tar oss med til et miljø av relativt velstående expater, eller arbeidsmigranter, i Hongkong. Yoo spiller den unge amerikansk-koreanske kvinnen Mercy, som har reist til Hongkong for å få «en ny start» vekk fra den slitsomme moren sin
Her møter hun den amerikanske trebarnsmoren Margaret (Nicole Kidman), et bekjentskap som skal bli skjebnesvangert for dem begge.
Første episode begynner etter at tragedien har inntruffet. Margarets minstemann Gus er borte. Vi vet ikke hva som har skjedd, men vi forstår at Mercy har noe av skylda.
Først i andre episode får vi et tilbakeblikk der vi får se hva som skjedde den skjebnesvangre kvelden.
Her kunne «Expats» ha blitt en krimserie om en mors intense jakt etter sin bortkomne sønn. Og på et tidspunkt, når sladra går mellom hushjelpene og replikken «vi vet jo alt om dem» smeller, så sitter jeg og venter på at ryktene tjenerstaben sitter på skal føre til et gjennombrudd i saken.
Men det er ikke den serien Lulu Wang har laget.
Lugger i flettverket
Vi hopper kjapt tilbake til nåtid igjen, hvor Wangs ubarmhjertige fokus ikke ligger på å finne Gus, men på hvor vondt det er at verden går videre.
Hun lar ofte byens summende bakgrunnsstøy ligge som et slør over stillheten og fotograf Anna Franquesa-Solanos dvelende bilder. Og Wang krydrer fortellingen med små øyeblikk fra byens hverdagsliv som ikke stanser, til tross for det rollefigurene våre går gjennom. Det er vondt og fint på samme tid.
Når Gus forsvinner, setter det i gang en rekke ringvirkninger i livene til menneskene rundt Margaret, og Wang forsøker å skildre dette i en flettverksfortelling. Dessverre blir flere av trådene for konstruerte, mens andre burde ha fått større plass.
En av seriens beste episoder er for eksempel den hvor vi blir bedre kjent med hushjelpen Essie (Ruby Ruiz), som Margaret stadig presiserer at er «som en del av familien», og naboens hushjelp Puri (Amelyn Pardenilla).
Dynamikken mellom expatene og tjenerstaben deres er en sentral del av «Expats», og jeg skulle derfor gjerne tilbrakt mer tid sammen med dem. Det kunne med fordel ha gått på bekostning av historietråden til Margarets venninne Hilary, som ikke sitter selv om Sarayu Blue gjør en fin skuespillerprestasjon.
Til tross for at Mercy aldri vekker noen sympati hos meg, er hun en mer interessant figur å følge. Ji-young Yoo spiller henne godt som en selvsentrert jente som ikke anerkjenner egne privilegier.
Men det er, kanskje ikke overraskende, Nicole Kidman som er seriens store stjerne.
Fra den avmålte indre sorgen vi ser i Margarets blikk, til den hysteriske frustrasjonen som får henne til å bryte de gjenværende barnas grenser i et forsøk på å beskytte dem – Kidman spiller Margarets desperasjon så jeg kjenner den i kroppen.
De råe emosjonene får det til å vrenge seg i mammahjertet.
