PÅ KINO FRA 19. JANUAR: «Stockholm Bloodbath» er en actionkomedie hvor regissør Mikael Håfström og manusforfatterne Erlend Loe og Nora Landsrød serverer en leken vri på historien rundt Stockholms blodbad i 1520.
ANMELDELSE: Poor Things – Vilt morsom og totalt uforutsigbar
Åpningsbeskjeden om at «en god del av dette skjedde faktisk» setter en humørfylt tone for filmens historiske unøyaktigheter. Og det er innledningsvis underholdende å se et skandinavisk stjernegalleri, med blant andre Claes Bang, Jakob Oftebro og Alba August, dundre på i engelsk språkdrakt og etter velkjent og velprodusert B-film-oppskrift.
Her er det lett å kjenne igjen inspirasjon fra både Quentin Tarantino og Monty Python, i det slott og slagmark fylles opp av tegneserieskurker, tøffe tekstplakater, fjollete storpolitikk og kledelig underbuksehumor.
Filmen byr også på varierte attraksjoner, fra visuelle festkarameller til vittige skuespillerprestasjoner, men det er ikke alt som svinger like godt sammen i det sjangerstrikkene tøyes. Energien ebber ut av det innledende hevnplottet, og både handlingstråder og toneleier krangler om plassen etter hvert som historien nærmer seg sin blodige finale.
Hevn, tronekamp og dødslister
Året er 1520 og den danske kong Christian II (Claes Bang) marsjerer mot Stockholm og den svenske riksforstanderen Sten Sture den yngre (Adam Pålsson).
På laget har han en aldeles grusom bande leiesoldater ledet av Didrik Slagheck (Mikkel Boe Følsgaard), som i dette tullete landskapet ankommer med plakatoverskrifter som «den onde fyren», «mann med arr» og så videre.
ANMELDELSE: Tordenskjold og Kold – Morsomt og respektløst
Skurkegjengen er på oppdrag for å frigjøre den hevngjerrige biskop Gustav Trolle (Jakob Oftebro), men de tar seg likevel tid til å ødelegge et bryllup hos familien Eriksson. Dermed setter Freja Eriksson (Alba August) og hennes søster Anne (Sophie Cookson) ut etter hevn – med en håndskrevet liste over hvem som må dø.
Jeg skulle gjerne sett at regissør Mikael Håfström tråkket saftigere og mer originalt til verks på B-film-triksene. Det ligger et tøft drag av «Kill Bill» og Arya Stark fra «Game of Thrones» i den innledende hevnhistorien. Og Jakob Oftebro og Claes Bang bygger fengende fæle slemminger som en gjerne vil se få som fortjent. Men det er lite kreativ gnist i det karikerte og det ultravoldelige.
Etter hvert som filmen trekker inn bak Stockholms murer, så endrer også energien og stilen seg i filmen. Her er det mindre plass til tegneserieskurker og tullete sjangerfilmgleder. Her siver det historiske dramaets alvor inn, og den lekne tonen siver ut.
Svinger ikke av stilskiftene
«Stockholm Bloodbath» sikter på et bredt publikum med filmgleder som spenner fra tullete action, via kunstferdig satire til mer tradisjonelt historisk actiondrama.
ANMELDELSE: Margrete den første – Velspilt konspirasjonsdrama
Hver for seg er disse elementene og trådene velgjorte og gjennomførte, men når de settes sammen til en noe overlesset 150 minutter lang spillefilm, så lugger det litt i stilskiftene.
Filmens innledende hevneventyr, som bruker den første timen til å legge opp til et friskt filmatisk oppgjør godt til side for historiebøkene, blir dempet av en omstendelig fortalt andredel.
Og når filmens første del er tuftet på B-filmens fargerike rytmer og overflater, så har ikke rollefigurene og relasjonene den nødvendige utviklingen og dybden for å gripe med uretten og brutaliteten i det historiske dramaet. Selv om avslutningen insisterer med noen dystre voldsskildringer og megetsigende blikk.
Høydepunktene, håndverket og skuespillerprestasjonene gjør filmen severdig, og jeg liker ambisjonene i de spreke hevn-, humor- og historiekombinasjonene. Men i sjangerblandingen mellom parodi, actionkomedie, historisk drama og eventyraction synes jeg «Stockholm Bloodbath» blir for ujevn og sprikende til at det svinger av helheten.
«Stockholm Bloodbath» har kinopremiere 19. januar.
