PÅ NETFLIX 1. MARS 2024: Denne filmen skapte forventninger hos meg av tre årsaker. 1: Den tilhører en sjanger jeg elsker, nemlig science fiction.
2: Adam Sandler tar nok en pause fra komikken med en dramatisk rolle, noe han beviselig har mestret i for eksempel «Punch-Drunk Love» og «Uncut Gems».
Og 3: Regien er ved svenske Johan Renck, som imponerte så til de grader med den glimrende serien «Chernobyl».
Derfor er det leit å konstatere at «Spaceman» likevel ikke er helt vellykket. Den har definitivt noen spennende stilvalg, blant annet med et retrofuturistisk utseende som er gjennomført 1970-tallsk, men historien griper ikke slik den burde.
Det sentrale mellommenneskelige forholdet skriker etter sterkere skildringer, mens en viktig «mellomvesenlig» relasjon bare blir ufrivillig komisk.
ANMELDELSE: «Dune: Part Two» er strålende science fiction
Filmen har riktignok flere flotte tablåer i verdensrommet, og noen tankevekkende blikk på ensomhet i et parforhold, men det er ikke nok til at «Spaceman» utfyller sitt potensial.
Får selskap i romskipet
Historien er basert på 2017-romanen «Spaceman of Bohemia» av den tsjekkiske forfatteren Jaroslav Kalfař (bosatt i USA).
Vi møter den tsjekkiske kosmonauten Jakub Procházka (Adam Sandler), 189 dager inne i en Euro Space Agency-romferd for å utforske en mystisk stjernesky som har dukket opp i galaksen vår.
Han er den eneste om bord i romskipet, men har jevnlig kontakt med sin gravide kone Lenka (Carey Mulligan) gjennom kommunikasjonssystemet «Checkconnect» (Tsjekkia er åpenbart en storhet innen romfart og teknologi i dette universet).
Hun er imidlertid i ferd med å forlate Jakub, noe hans bakkekontakt Peter (Kunal Nayyar) og deres kommanderende offiser Tuma (Isabella Rossellini) forsøker å holde skjult for ham av sikkerhetsmessige hensyn.
Jakub føler likevel at noe er galt, og oppdager samtidig at han har selskap av Hanus (Paul Dano), et vesen fra tidens begynnelse som skjuler seg i romskipets indre.
Lite troverdig
Filmens viktigste dramatiske drivkraft er ikke Jakubs faktiske oppdrag i verdensrommet, men hvordan han ubevisst drar ut på det for å skape avstand i parforholdet.
ANMELDELSE: Mads Mikkelsen er gjennomført barsk i «Bastarden»
Det er denne kjensgjerningen han må komme frem til i de reflekterende samtalene med Hanus, som viser seg å være en stor edderkopp-lignende skapning.
Dette er i tråd med boka, men er dessverre preget av enkel CGI-animasjon i filmen. Man kunne også ønske seg en mindre jordlig fremstilling av dette vesenet til fordel for noe mer fantasifullt.
Diskusjonene mellom Jakub og Hanus er ment å belyse førstnevntes ubevisste motiver og sistnevntes undring over dem, men står i konstant fare for å vekke latter og rulling av øyne på grunn av de visuelle valgene og Paul Danos sløye stemmelegging.
Den emosjonelle kjernen blir heller ikke sterkere av at Jakub og Lenkas forutgående forhold kun skildres i noen svært korte tilbakeblikk, slik at man aldri føler at det har vært noen varme forbindelser mellom dem i det hele tatt.
ANMELDELSE: «Ferrari» er desidert best når det kjøres
Samtidig er det lite troverdig at Lenka skulle velge akkurat dette tidspunktet til å forlate ektemannen, akkurat idet han er på en farlig romferd av ytterste betydning for verdens sikkerhet.
Flyter rundt i verdensrommet
Det beste ved «Spaceman», er den analoge måten den skildrer romfartsteknologien på, som om historien finner sted en gang på 1970-tallet i krysningspunktet mellom «2001: En romodyssé» og «Alien».
Den svært dyktige svenske fotografen Jakob Ihre, som blant annet har jobbet på de norske filmene «Reprise», «Nokas», «Oslo, 31. august» og «Thelma», samt den før nevnte serien «Chernobyl», skaper noen virkelig suggererende stemninger sammen med produksjonsdesigner Jan Houllevigue og resten av staben.
Legg også merke til komponist Max Richters spennende og foruroligende filmmusikk, inkludert rulletekst-låta «Don’t Go Away», sunget av den legendariske duoen Sparks.
«Spaceman» har altså flere kvaliteter som fortjener ros, noe som blant annet gjelder en uvanlig tilbakeholden Adam Sandler i en fin hovedrolle.
ANMELDELSE: «May December» har flere treffende og sorthumoristiske øyeblikk
Dessverre har ikke filmen nok dramatisk tyngde til å gjøre tilstrekkelig inntrykk, slik at den flyter rundt i verdensrommet uten et klart mål eller en tydelig mening.
