PÅ KINO FREDAG 15. MARS 2024: Det er over 60 år siden FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld omkom i en mystisk flystyrt i det daværende Nord-Rhodesia (nå Zambia). Hans skjebne har vært gjenstand for mange ulike teorier.
Ble styrten forårsaket av en pilotfeil eller en teknisk svikt? Eller var det en bombe? Et missil? Eller ble flyet skutt ned av et annet fly i natten?
Denne filmen presenterer én versjon som virker like sannsynlig som den er foruroligende.
Den danske regissøren Per Fly («Benken», «Arven», «Monica Z») setter Hammarskjölds virke som generalsekretær inn i en historisk kontekst som gjør det plausibelt hvorfor noen kunne ha et ønske om å rydde ham av veien.
ANMELDELSE: «Min fantastiske fremmede» viser en vilje til å tenke utenfor boksen
Dette er samtidig et interessant portrett av diplomaten Hammarskjöld i dyktige Mikael Persbrandts høyst kompetente skikkelse, selv om filmen i enda større grad kunne ha utforsket privatmannen.
Vil stoppe Kongokrisen
Dag Hjalmar Agne Carl Hammarskjöld ble valgt som FNs andre generalsekretær i 1953 (norske Trygve Lie var den første). Denne filmen setter imidlertid søkelyset på det som skjer i ukene før den fatale flystyrten 18. september 1961.
Den geopolitiske situasjonen er ikke rent ulik den vi har i 2024, med økende spenning mellom Russland og Vesten og kamp om ressurser.
Den blodige Kongokrisen raser, og Hammarskjöld sender en fredsbevarende styrke på 20.000 soldater for å stoppe den.
Samtidig er avkoloniseringen av Afrika ett av hans viktigste prosjekter, mens sterke europeiske krefter har mye å vinne på å beholde status quo, for eksempel det belgiske gruveselskapet Union Minière, som utvinner kopper for store verdier i Kongo.
Belgiske myndigheter gir derfor militær støtte til lederen i utbryterprovinsen Katanga, Moïse Tshombe (Hakeem Kae-Kazim), som ønsker å bevare båndene til Belgia.
ANMELDELSE: «Døde menn går på ski» kommer helt sikkert til å more mange
Når Hammarskjöld reiser fra Léopoldville i Kongo til Ndola i Nord-Rhodesia for å diskutere en våpenhvile med Tshombe, styrter flyet fra Transair Sweden nær flyplassen, og både Hammarskjöld og 15 andre passasjerer dør.
Flere norske krefter involvert
Dette er godt kjente historiske fakta, som også ble behørig dekket i dokumentarfilmen «Cold Case Hammarskjöld» (2019). Denne spillefilmens styrke, er å gi oss gode bilder på hvordan alt kan ha foregått i en dramatisert versjon.
Det er merkbart at Per Fly og Ulf Ryberg har vært nødt til å forenkle de svært kompliserte omstendighetene i sitt velskrevne manus.
Det er likevel spennende å følge det storpolitiske spillet som Hammarskjöld setter i gang i FN-bygningen i New York, der miljøskildringen preges av høy troverdighet.
Hans kontorlandskap er som å komme rett tilbake til Don Drapers domene i «Mad Men», mens scener fra Hovedforsamlingsbygningen matcher gamle bilder og filmklipp, og rommer internasjonal dramatikk med høy nerve. Dessuten er danske Caspar Phillipson like god som JFK her som han var i Pablo Larraíns «Jackie» (2016).
Det er for øvrig verdt å merke seg at flere norske krefter har vært involvert, blant andre fotograf John Christian Rosenlund, komponist Raymond Enoksen og kostymedesigner Karen Fabritius Gram, som alle presterer svært godt på sine respektive felt.
Myndig, sta og autoritær
Veteranen Mikael Persbrandt («Beck», «Hamilton», «Hobbiten», «Riket: Exodus») er selvsagt en avgjørende faktor. Han spiller Hammarskjöld som en myndig, sta, autoritær og respektert generalsekretær som hele verden hører på.
Jeg kunne likevel ønske meg en større fortelling om Hammarskjölds politiske oppvåkning og hvordan han endte opp som FNs toppleder. Med så mye tettpakket, storpolitisk drama som filmen likevel har, er det imponerende at hans privatliv også får ganske god plass i historien.
Vi ser hvordan 8 år i jobben har satt sine spor, og hvordan han begynner å se fremover mot en roligere tilværelse hjemme i Sverige.
Her er flere fine scener med hans gamle kamerat Peter Levin (Thure Lindhart) sentrale, fordi det åpenbart er mer mellom dem enn «bare» vennskap, noe som sannsynligvis er problematisk for en mann av Hammarskjölds rang i 1961.
Per Fly veksler effektivt mellom de indre og ytre konfliktene i et kanskje tradisjonelt, men også ambisiøst og elegant drama med klare historiske linjer.
