Loga árvvoštallama sámegillii.
PÅ NETFLIX FRA 12. APRIL: Denne samiske Netflix-satsingen er både viktig og vakker, men spriker for mye til å treffe med full tyngde.
Vi serveres umiddelbart bildebad av vidder og rein til et diskré drønnende lydspor. Det er mektige bilder i starten av «Stjålet», som får selv en sverm med knott til å se vakker ut.
Vi følger Elsa, spilt som barn av Risten-Alida Siri Skum og som ung voksen av Elin Kristina Oskal.
Elsa vokser opp på et tettsted i utkanten av Kiruna, der familien prøver å holde på reindriftstradisjonen til tross for motstand fra flere kanter.
Et splittet samfunn
Stedet er splittet mellom samer og innbyggere som mener samene har skylden for alt vondt: både arbeidsledighet og regelverk som ikke passer dem. Det gir utslag i stygg rasisme som er vond å se.
Lille Elsa blir vitne til et sadistisk reindrap, en hendelse som vil følge henne videre. De bestialske drapene på rein slutter heller ikke, men pågår over flere tiår.
Gjennom Elsas øyne ser vi et samfunn plaget av taushetskultur, klimaendringer og store utfordringer med psykisk helse.
Blendende vakkert
Det er store kontraster: Rødt blod på hvit snø, det enorme åpne landskapet mot bymiljø og lang tradisjon mot press fra et moderne samfunn.
Innimellom er bildene fra fotograf Ken Are Bongo så blendende at du kan miste pusten – og få akutt lyst til å løpe ut på en grønn slette eller hvit vidde. Bildene blandes i god balanse med Lasse Enersen og Henri Vartios musikk.
Regissør Elle Márjá Eira har tidligere laget flere kortfilmer og musikkvideoer samt regissert en episode av «Makta». Manus er fra Peter Birro basert på boken «Stjålet» av Ann-Helén Laestadius. Laestadius er også med på filmens produsentside.
Klisjé som krykke
I overgangen fra bok til film ser det ut som sjablongene har fått sterkest prioritet.
Skurkene er ekstremt «skurkete», uten noen formildende trekk. Martin Wallström, kjent fra «Mr. Robot», «Hodejegerne» og «Beck» spiller erkeskurken Robert i en rolle like grunn som en tidlig James Bond-skurk.
Tidshoppene lugger av og til, og dialogen tipper tidvis over i floskler. Det er en smal balansegang mellom ektefølt livsvisdom og slitte inspirasjonssitater der «Stjålet» snubler flere ganger på feil side.
Det er vakkert når Elsas bestemor forteller at nordlyset er «de dødes sjeler som blafrer over himmelen», og når Elsa snakker om hvordan reinen bare er til låns. Men det kommer så hyppige visdomsdrypp gjennom de nær to timene filmen varer at essensen står i fare for å drukne.
Også antallet temaer som berøres går på bekostning av virkelig dybde, noe alle av dem fortjener. Filmen hadde kledd en strammere historie.
Stort spenn
Samtidig er det flust av lyspunkter i «Stjålet».
Et stort et er Elin Kristina Oskal som Elsa. Oskal var den samiske BlimE-artisten i 2021 og har også hatt stemmen til Anna (Elsas søster) i den nordsamiske versjonen av «Frost 2».
I «Stjålet» er hun personifiseringen av frustrasjon, fortvilelse, redsel, glede og håp, et spenn Oksal mestrer. Hun er troverdig både som bekymringsfri flørtende på koftedisko og som stemmen som står opp mot patriarkat og politi.
Også Pávva Pittja, som spiller familievennen Lasse, gjør en solid jobb med å demonstrere spagaten mange av samene står i: Når de hverken har rein eller andre jobbmuligheter i hjembygda.
Viktig og vond
I tillegg byr «Stjålet» på innslag av sitrende snøscooterspenning og nevnte estetiske kvaliteter i flere forseggjorte komposisjoner.
Fortellingen, om enn noe overlesset, er viktig. Den viser et innblikk i urbefolkningens historie vi alle har godt av å se. Selv om det gjør vondt.
Og nettopp derfor.
