PÅ NETFLIX: I en tid hvor det er så mye potensielt spennende tankegods rundt kunstig intelligens (KI), så er det nesten godt gjort å lage en så flat og traust KI-dommedagsfilm som «Atlas».
ANMELDELSE: Furiosa: A Mad Max Saga – Vanvittig voldsom
Her resirkuleres gamle «robotene vil drepe menneskene»-klisjeer, verdensbyggingen er generisk og Jennifer Lopez får lite å spille på som den briljante analytikeren som må ut i verdensrommet for å redde menneskeheten.
Noen festlige actiontriks, stjernekraften til Jennifer Lopez og lettbent kjekling mellom menneske og maskin gir filmen noen velprøvde popkornkvaliteter, men for meg ble dette to langdryge timer med Netflix-koden på sitt aller enkleste.
Tam dommedagstrussel
Den supersmarte roboten Harlan (Simu Liu) har beregnet at menneskene kommer til å ødelegge seg selv og planeten, og starter derfor et KI-opprør for å ta over jorda. Verdens nasjoner får etter hvert slått tilbake, men ikke før Harlan flykter ut i verdensrommet og truer med å komme tilbake for å fullføre jobben.
ANMELDELSE: Kingdom of the Planet of the Apes – Halsbrekkende action
28 år senere får analytikeren Atlas Shepherd (Jennifer Lopez) lurt Harlans koordinater ut av en fiendtlig KI-soldat, og dermed blir hun med et team soldater (som også har sine egne snille KI-roboter) på oppdrag for å stoppe og fange Harlan.
Jeg kan ikke komme på å ha sett en «science fiction»-film hvor dommedagstrusselen har føltes tammere.
Filmen dundrer på med flammende eksplosjoner, akrobatiske bakholdsangrep og enorme ødeleggelser, men det kjennes aldri som om noe egentlig står på spill.
Hele KI-trusselen er satt sammen av enkle overskrifter. Harlan er en pregløs skurk og den personlige motivasjonen som driver Atlas klarer heller ikke engasjere utover at det blir veldig tydelig at «det er personlig».
Det er noen tilløp til nysgjerrighet rundt KI og tillit, men de bitene blir ikke brukt til mer enn opplagte indre konflikter som fyres av som praktiske plottløsninger.
Uinspirerte lån fra store forbilder
Manuset til Leo Sardarian and Aron Eli Coleite følger aldeles forutsigbar oppskrift med tilhørende forklarende dialog og praktiske tilfeldigheter.
«Atlas» har knapt en scene som ikke oppleves som noe en omtrent har sett før. Regissør Brad Peyton («San Andreas», «Rampage») låner visuelle triks, konsept og detaljer fra blant annet «Terminator»-, «Avatar»- og «Avengers»-filmene, men det oppleves som uinspirerte lån som kun gir filmen innslag av overfladisk likhet med bedre filmer.
Da er det litt mer humør og ektefølt filmkjærlighet i noen velplasserte referanser til 80-tallets militæractionfilmer og replikksterke actionkomedier. Men selv om Sterling K. Brown får leke Rambo og Jennifer Lopez får leke seg med «gretten actionhelt»-stereotypier, så er ikke det nok til å hindre «Atlas» fra å ha en ganske steril tilnærming til egen sjanger.
ANMELDELSE: Fantasivenner – Rørende om barndommens fantasi
Resultatet er en film som har ser ut til å ha algoritmenes «hvis du likte»-logikk som bærende konstruksjon, og som ikke klarer å gruble særlig engasjerende eller fengende rundt robotapokalypsens helter, skurker og nyanser.
«Atlas» er ute på Netflix.
