FILMFESTIVALEN I CANNES: Den legendariske regissøren Francis Ford Coppola (85) har i forkant av verdenspremieren i Cannes uttalt at denne filmen er den beste han noen gang har hatt gleden av å lage.
Det er sterke ord som få vil stille seg bak, om noen, for «Megalopolis» er selvsagt ikke i nærheten av å matche verken «Gudfaren»-filmene eller Gullpalme-vinnerne «Avlyttingen» og «Apokalypse nå».
ANMELDELSE: «Furiosa: A Mad Max Saga» er vanvittig voldsom underholdning
Dette er en forunderlig fabel som pirrer nysgjerrigheten, selv om den renner over av ville visjoner som er utfordrende å prosessere, halvkokte ideer som kan være vanskelig å forstå og karikerte figurer som det holder hardt å knytte emosjonelle bånd til.
Coppola har etter eget utsagn hatt denne filmen på blokka i over 40 år, og det kan virke som at samtlige ideer han har hatt i løpet av denne perioden har kommet med i filmen.
Produksjonen hadde kanskje hatt godt av en myndig stemme som kunne ryddet opp litt, men samtidig må man bare berømme regissørens enorme ambisjoner, som gjør seg gjeldende i hver eneste bilderute.
ANMELDELSE: «Bridgerton» S3 tar husmorpornoen tilbake
Coppola bruker menneskets forhold til arkitektur som et redskap til å diskutere våre felles fremtidsdrømmer og hvilken rolle vi egentlig skal spille på planeten. Det er ikke alltid like enkelt å skjønne hva han egentlig vil frem til, men mannen fortjener ros for det modige forsøket.
Romersk epos i New York
Historien er formet som et romersk epos lagt til New York, eller New Rome, som byen heter i filmen. Her er arkitekten Cesar Catilina (Adam Driver) sjefen for en avdeling som heter Design Authority, med vidløftige og kontroversielle planer for hvordan byen skal utvikle seg i det han mener er en mer bærekraftig og menneskevennlig retning.
Dette skaper friksjon mellom ham og Cicero (Giancarlo Esposito), den konservative borgermesteren som har større tro på å opprettholde status quo. Mellom dem står Julia (Nathalie Emmanuel), Catilinas elsker og Ciceros datter, som en slags megler.
TV-kjendisen og børskommentatoren Wow Platinum (Aubrey Plaza) forsøker på sin side å vinne Catilinas hjerte ved å gifte seg med bankdirektøren Hamilton Crassus III (Jon Voigt) og dermed få kontroll over Crassus National Bank.
Dette vil hun gjøre ved hjelp av Cesars søskenbarn og Hamiltons barnebarn Clodio Pulcher (Shia LaBeouf), en vilter partygutt med trumpske tendenser som kan minne litt om Roman Roy (Kieran Culkin) i tv-serien «Succession».
Det tallrike ensemblet inkluderer også Dustin Hoffmann, som har trådt ut av pensjonisttilværelsen for å spille Nush «The Fixer» Bergman, Laurence Fishburne som Catilinas sjåfør og personlige assistent og Talia Shire som Catilinas mor.
En gammel manns siste rapport
Denne historien inneholder åpenbare paralleller til Romerrikets fall, men den har ingen tydelig rød tråd gjennom seg. Det Coppola har, er motet, evnen og viljen til å sette sitt publikum på en aldri så liten tålmodighetsprøve.
ANMELDELSE: «Kingdom of the Planet of the Apes» er et triumferende eventyr
Det er nemlig lenge uklart hva filmens misjon egentlig er, der den stadig flyr fra den ene drømmende scenen til den andre.
Det danner seg imidlertid etter hvert et bilde av at dette er en gammel manns siste rapport om menneskets tilstand, en sorgfull advarsel om hvor hans elskede Amerika egentlig er på vei, og noen høytflyvende tanker rundt hvordan samfunnet må forandre seg for å overleve.
Selv om historien har sterke dystopiske tendenser, skinner det igjennom at filmskaperen har et håp for fremtiden, blant annet i en monolog fra Cesar som vekker visse assosiasjoner til Chaplins sterke avslutningsappell i «Diktatoren».
Om man ikke umiddelbart lar seg huke av Coppolas tankegods, kan man kanskje sette pris på hans visuelle grep, der hver scene flommer over av flere ideer på en gang, slik at man av og til nesten ikke vet hva man egentlig ser på.
New Rome fremstår som et art deco-orientert New York med «Blade Runner»-aktige referanser, spesielt i visse interiørscener. Formspråket lener seg på aktiv bruk av digitale effekter av variabel kvalitet, noe som gir filmen en nesten kitschy fremtoning som jeg tror er intensjonen.
Og selv om filmen er for lang og flyktig, har den til tider en energi og livskraft som er imponerende fra en 85 år gammel regissør.
ANMELDELSE: «Nattevakten – Demoner går i arv» er sprikende sykehusskrekk
Francis Ford Coppola har brukt en stor del av sin egen formue på å finansiere denne filmen, som har et budsjett på 120 millioner dollar. Det virker lite sannsynlig at han får igjen disse pengene, for «Megalopolis» fremstår som en film med begrenset appell. Man må likevel applaudere dens eksistens, for det er åpenbart at regissøren vil noe, selv om dette noe kan være vanskelig å få grep på.
En teknisk detalj til slutt: Denne anmeldelsen er basert på en pressevisning på filmfestivalen i Cannes i en versjon som trolig aldri vil vises på vanlig kino. Midt i forestillingen kom det nemlig en mann på scenen for å stille Cesar Catilina noen spørsmål, et uvanlig grep som sannsynligvis ikke vil gjenta seg i verdens kinosaler. Hvis filmen kommer seg dit.
(«Megalopolis» vises i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes. Det er ukjent hvorvidt den får norsk kinodistribusjon.)
