FILMFESTIVALEN I CANNES: «Armand» bekrefter mistanken mange har hatt, nemlig at regissør og manusforfatter Halfdan Ullmann Tøndel (34) virkelig er det lovende talentet som hans kortfilmer har indikert.
Dette er en emosjonell og klaustrofobisk trykkoker av et drama med noen ukonvensjonelle virkemidler. I utgangspunktet kan det se ut som en tradisjonell hvem-har-gjort-hva-historie, men gradvis begynner filmen i stedet å utforske psykologien bak figurenes handlinger, utsagn og reaksjonsmønstre.
Det kan til tider bremse fremdriften og ha en viss repetitiv effekt, men belønningen ligger og venter der framme, blant annet med en ordløs forløsning som er direkte genial.
ANMELDELSE: «Furiosa: A Mad Max Saga» er vanvittig voldsom underholdning
«Armand» har i tillegg utsøkt skuespill, et suggererende formspråk og en tematikk som engasjerer kraftig, slik at Ullmann Tøndels første spillefilm fremstår som en av de mest lovende debutene på lenge.
Noe skal ha skjedd
Handlingen foregår på en forlatt skole der alle elever nettopp har tatt sommerferie.
Alenemoren Elisabeth (Renate Reinsve) blir på kort varsel innkalt til et møte med kontaktlæreren Sunna (Thea Lambrechts Vaulen) for å diskutere noe som skal ha skjedd mellom seks år gamle Armand og en klassekamerat.
Jons foreldre, Sarah (Ellen Dorrit Petersen) og Anders (Endre Hellestveit), er også til stede, men synspunktene på hva som egentlig har skjedd mellom sønnene deres spriker kraftig.
Snart må også rektoren Jarle (Øystein Røger) og helsesøsteren Ajsa (Vera Veljovic-Jovanovic) involveres. Det viser seg at det ligger mer bak saken enn først antatt, blant annet hvordan mange av de involverte kjenner hverandre fra før.
Renate Reinsve spiller mesterlig
Anslaget viser hvordan uroen og ukomfortabelheten sprer seg blant samtlige etter hvert som sakens natur åpenbarer seg. Renate Reinsve spiller mesterlig som Elisabeth, som uforberedt plutselig må forsvare sønnen mot anklager som virker diffuse og lite konkrete.
ANMELDELSE: «Megalopolis» renner over av ville visjoner
Hennes vantro og avfeiende innstilling bikker gradvis over i angst og panikk, noe filmen blant annet beskriver ved hjelp av performancekunst og lange tagninger i nærformat, og fantastiske Reinsve gestalter Elisabeths psykologiske fall med en uberegnelig intensitet.
Ellen Dorrit Petersens Sarah er Elisabeths rake motsetning med tilsynelatende stålkontroll og avmålt sikkerhet, der bare små og smarte hint fra Petersen skaper mistanke om at noe annet skjuler seg bak fasaden.
Endre Hellestveits Anders er effektiv som skjæringspunktet mellom de to mødrene, mens Øystein Røger, Thea Lambrechts Vaulen og Vera Veljovic-Jovanovic på hver sin måte spiller troverdige representanter for et velment, men utilstrekkelig skolevesen.
Imponerende stilsikkerhet
Det overrasker i positiv forstand når filmen begynner å fjerne seg fra sitt nærmest sosialrealistiske utgangspunkt og utvider historiens palett gjennom Ullmann Tøndels modige regigrep.
ANMELDELSE: «Bridgerton» S3 tar husmorpornoen tilbake
Noen av dem bruker han svært lang tid på, som for eksempel et vanvittig latterkick, som fortsetter og fortsetter lenge etter at poenget er gjort, men får en briljant «payoff» som viser hvilken enorm spennvidde Renate Reinsve innehar.
Ullmann Tøndel lar også gnisningene mellom figurene og deres hemmeligheter i fortid og nåtid ligge å ulme, uten at alle sammenhenger og motivasjoner nødvendigvis blir klarlagte, men bidrar heller til å stadig øke den indre temperaturen.
Det tomme skolebygget føles etter hvert som et klaustrofobisk fengsel som verken vi eller figurene kommer oss ut av, styggvakkert skutt av Pål Ulvik Rokseth på herlig grovkornet 16mm film.
«Armand» har noe tidløst å si om forhåndsdømming og forutinntatthet, og Halfdan Ullmann Tøndel sier det med en imponerende stilsikkerhet og et blikk for psykologiske karakterstudier som lover svært godt for alt som skal komme.
(«Armand» vises i sideprogrammet Un Certain Regard på filmfestivalen i Cannes, og er utrolig nok produsent Andrea Berentsen Ottmars tredje Cannes-film på fire år, etter «Verdens verste menneske» (2021) og «Syk pike» (2022). Norgespremiere: 27. september.)
