PÅ KINO FRA 20. SEPTEMBER: Det blir problematisk, konfronterende og ukomfortabelt når dokumentarist Håvard Bustnes slår seg sammen med en dansk manusforfatter for å fortelle historien om en hvit eventyrer i fotsporene til en annen hvit eventyrer i amerikansk villmark.
Høres det litt komplisert ut, er det fordi det er det.
En barndomsdrøm
Men det starter enkelt nok: Lars K. Andersen, manusforfatter på kjente danske filmer som «Flammen & Citronen» og TV-serier som «Norskov» og «Sommerdahl-mordene», har siden barndommen vært fascinert av urfolk i USA.
Etter hvert blir han også fascinert av norske Helge Ingstad. Han var forfatter og oppdagelsesreisende, og var fra 1936 til 1938 på en ekspedisjon til Sierra Madre-fjellene i Mexico for å studere apacher.
Reisen resulterte i boka «Apache-indianerne: Jakten på den tapte stamme» (1939).
LES OGSÅ: «The Substance»: Mesterlig morbid og gledelig grotesk
Drøye åtti år senere, ønsker Andersen å følge i Ingstads spor, og undersøke om det fremdeles lever chiricahua-apacher i det enorme og ufremkommelige fjellområdet Sierra Madre.
Myten sier at disse er etterkommere etter Geronimos stamme som rømte da lederen ble tatt til fange.
Eventyrere
Bustnes kommer inn som regissøren på Andersens eventyr. Han har tidligere laget blant annet «Blod og ære» (2008) om Klemetsen-bokserne, «Hatets vugge» (2018) om greske høyreekstreme og «Trond Giske – Makta rår» (2021) om den norske politikeren.
Håvard Bustnes har ikke vært fremmed for å bruke seg selv i dokumentarene eller å bruke tilgangen til å konfrontere eller utlevere dem dokumentarene handler om.
Den metoden brukes også i «Geronimos tapte stamme».
Men for det meste er det Lars som preger filmen, i hvert fall innledningsvis. Fotograf Lars Skree fanger Andersen i en rekke storslåtte eksotiske landskap.
Vi ser Lars stikke opp i ørkenen, Lars trone i fjellene. Lars peke seg ut i villmarken. Han skiller seg ut som et fremmedelement i det som ellers fremstår som nesten urørt natur.
Naivt utgangpunkt
Lars har tilsynelatende et idealistisk og rosenrødt syn på det å skulle foreta samme reise som sin store helt. Men han møter motstand mens han tramper i urfolk-klaveret.
ANMELDELSE: «The Penguin» er en gangstergodbit fra Gotham
Flere av urfolkene som kan vite noe om Ingstads ekspedisjon, vil ikke snakke med ham. En urfolk-ekspert som Bustnes henter inn, sår tvil rundt hvorvidt de bør lage filmen i det hele tatt.
Skal nok en hvit mann komme reisende og forsøke å finne et folk som ikke vil bli funnet? Skal nok en hvit mann fortelle apachenes historie? Fungerer han som nok en kolonist?
Det danske filminstituttet er i tvil.
Bustnes er i tvil. Lars er sint.
Storslagne bilder
Visuelt er dokumentaren en pose godt og blandet. Skree lener seg hardt på panorerende dronebilder, på grensen til det parodiske. Men det understreker poenget med Lars som wannabe-oppdager i et, om ikke alltid vilt, annerledes og storslagent landskap.
Vakre, stødige bilder klippes sammen med noe ustødig håndholdt, enkelte videosamtaler og ulike arkivklipp, både fra western-film og opptak av Helge Ingstad.
På den måten blir Ingstad en slags autoritær forteller også i Bustnes’ film. Samtidig ettergås flere av utsagnene hans, og påstander om at Ingstad kan ha hatt mindre edle motiver og jaktet på gull blir også luftet.
Kolonist-spøkelset hjemsøker store deler av filmen, der det oppleves at Lars’ fremfører en voksen utgave av «cowboy og indianer»-lek.
Famler seg fram
Akkurat som både Bustnes og Andersen kjenner på tvil, blir det også umulig for seerne å ikke tvile: På hva denne filmen egentlig er, hva den vil fortelle og hvordan den vil gjøre det.
Og selv om meta-filmens selvransakelse og tvil er en del av fortellergrepet, oppleves det som om dokumentaren går seg vill til tider. Da er ikke grepet om seerne like fast.
Uansett hvilket ståsted du måtte ha ved startpunktet, blir «Geronimos tapte stamme», med alle sine ventede og uventede vendinger, en reise.
En ofte interessant reise.
Navlebeskuere
Bustnes fremstår i mye bedre lys enn Andersen, i og med at han er den som tar opp spørsmålene, mens Andersen blir overlatt til å reagere på dem.
En etterkommer etter Geronimo, Pius Garcia, får også stor plass i filmen i tillegg til en eksekutiv produsentrolle som er med på å legitimere dokumentarens eksistens.
Uten å røpe detaljer, må det sies at slutten likevel blir et paradoks.
Underveis er det både vakkert, hjerterått og ubehagelig å se reisen til Skandi-sentrister som tvinges til å skue ut over egen navle.
