PÅ KINO 4. OKTOBER 2024: Den andre filmen i Dag Johan Haugeruds trilogi «Sex Drømmer Kjærlighet» har den samme lekende omgangen med rikholdig dialog og underfundig tematikk som de to andre.
Identitet og begjær er to av nøkkelordene i Haugeruds prosjekt, og denne gangen handler det om en tenårings stormende forelskelse i en voksen.
ANMELDELSE: «’Salem’s Lot» er en mild, men leken liten vampyrfilm
Filmen inneholder ingen eksplisitte skildringer eller beskrivelser, men tegner et godt bilde av den unge og uferdige hovedfigurens altoppslukende følelsesliv.
Ella Øverbye, som også spilte Lykke i Haugeruds «Barn», gjør en nydelig prestasjon i hovedrollen, mens regissøren selv forteller den mangefasetterte historien med kløkt og innsikt.
Om en 59 år gammel filmskaper virkelig kan vite hvordan en 17-årings forelskelse arter seg i 2024, kan man kanskje diskutere, men Haugerud viser en varme og kjærlighet for figurene som får «Drømmer» til å fremstå åpen, ærlig og ekte.
Hun er forelska i lærer’n
Johanne (Ella Øverbye) er elev på en videregående skole i Oslo og oppdager at hun har sterke følelser for den nye fransklæreren med nesten samme navn, nemlig Johanna (Selome Emnetu).
Hun begynner å besøke læreren på fritida, og skriver ned sine tanker for å på en måte ta vare på forelskelsen.
Når hun senere velger å vise det hun har skrevet til moren Kristin (Ane Dahl Torp) og bestemoren Karin (Anne Marit Jacobsen), lar de seg imponere av tekstens litterære kvaliteter, som kanskje er gode nok til å bli utgitt i bokform.
Samtidig melder det seg bekymringer over hva som egentlig har foregått mellom Johanne og læreren, og om alt det hun har skrevet egentlig har skjedd i virkeligheten. For, som en annen figur sier tidlig i filmen: «Det er jo ikke alt som står i bøker som er sant, da.»
Dette er utgangspunktet for en historie som ikke legger opp til en stor konflikt som behøver en emosjonell utladning. Isteden diskuteres problemstillingene på ekte nordisk og sosialdemokratisk vis med en forsiktig tilnærming, der sindigheten trumfer temperamentet.
Innsiktsfullt skrevet
Fortellerstemmer på film får av og til kritikk fordi dette ansees som dårlig eksposisjon, men i «Drømmer» er tilgangen til Johannes indre tanker helt essensiell for å forstå hennes situasjon, siden hun i det lengste forsøker å holde fasaden utad.
LES: 10 filmer vi gleder oss til i høst
Ella Øverbye er god på å formidle hovedpersonens dilemma, både med fortellerstemme, mimikk og kroppsspråk, mens dialogen er innsiktsfullt skrevet av Haugerud, med innspill fra Øverbye selv.
Her får hun dessuten verdifull sparring med Ane Dahl Torp og Anne Marit Jacobsen, to av sine respektive generasjoners beste skuespillere, som gir oss sannsynlige skildringer av moren og bestemorens usikkerhet rundt hvordan de skal håndtere datteren og barnebarnets situasjon.
Selome Emnetu gir også læreren det nødvendige draget av mystisk skjønnhet som gjør Johannes dragning mot henne forståelig, samtidig som det fine samspillet mellom Øverbye og Emnetu holder på spenningsmomentet rundt hva som egentlig har skjedd mellom figurene deres.
Lykkes med sitt prosjekt
Med dette har alle filmene i Dag Johan Haugerud og produsentene Yngve Sæther og Hege Hauff Wattums trilogi hatt sine første visninger, siden «Kjærlighet», som egentlig kommer først til jul, ble invitert til filmfestivalen i Venezia i september.
ANMELDELSE: Renate Reinsve spiller mesterlig i «Armand»
Alle utforsker ulike aspekter ved mellommenneskelige forhold, og «Drømmer» lykkes med sitt prosjekt med å diskutere forelskelsens forunderlige intensitet fra et ungdommelig perspektiv.
Noen vil kanskje synes at temaet omhandles litt tørt, men store følelsesutbrudd og smektende strykere har aldri vært Haugeruds foretrukne metode.
Isteden heller han mot ettertenksomhet og kul jazz med orkestrale elementer, akkurat som i «Sex» og «Kjærlighet» (men denne gangen er musikken komponert av Anna Berg, som faktisk spiller komponist i «Kjærlighet»).
ANMELDELSE: «Twilight of the Gods» er ein grov og blodig hemnsaga
Alle filmene foregår i ulike deler av hovedstaden, slik at Haugerud med rette kan kalle dette en Oslo-trilogi, noe både Erik Poppe og Joachim Trier har skapt før ham.
Å slippe alle tre i løpet av ett og samme år, er imidlertid en bragd som trolig ikke vil bli gjentatt.
