Marie Ulven (25), bedre kjent som Girl in red, har ikke gjort så mye ut av seg her hjemme siden debutalbumet i 2021.
Internasjonalt har hun derimot vokst til en av våre største musikalske eksporter, med åpningskonserter for Taylor Swifts «Eras Tour» i USA, og hitlåter som gjennom blant annet TikTok har gitt henne flere milliarder streams på Spotify.
Utviklet talent
Med musikk som har gitt henne så mye oppmerksomhet, status og muligheter på så kort tid, er det ikke bare lett å følge opp med et album nummer to.
Likevel har Ulven tatt sjansen på å videreutvikle uttrykket til artistprosjektet Girl in red, og å la det vokse sammen med henne som person.
Ulven fortsetter å spille det aller meste av instrumenter selv, og har skrevet og produsert albumet sammen med sin mangeårige samarbeidspartner Matias Tellez.
Likevel er «I’m Doing It Again, Baby!» mer polert og profesjonelt enn sin tre år gamle forgjenger, og langt mer så enn soveromspopen hun startet med.
Fløyelssang
Ulven utnytter blant annet den småhese, men likevel fløyelsmyke popstemmen sin enda bedre på dette albumet. Som på den rolige, myke og oppløftende åpningslåta «I’m Back», og den melankolske balladen «Pick Me».
I begge disse låtene balanserer hun i sårbare, trange vokalsjikter som hadde hørtes direkte ille ut om hun ikke holdt både stemmeuttrykket og tonene stødig hele veien.
Heldigvis er det fjellstøtt fremført, og resultatet blir intimt, søtt og trygt.
Det er en stor styrke for en artist som Girl in red at låtene hennes utstråler en sånn trygghet. De to hovedtemaene som går igjen i musikken hennes er lesbisk kjærlighet og mental helse. Med førstnevnte treffer hun derfor et publikum av unge skeive jenter som har manglet forbilder å relatere seg til i musikken, og som ofte føler seg mer utsatte og utrygge – både på seg selv og andre.
Selvsikker og sårbar
Ulven tør å være både usikker og selvsikker på «I’m Doing It Again, Baby!» Åpningssporet «I’m Back» forteller lytteren at «I’m back, I feel like myself/I was gone for a minute/’Cause I went to get help.»
Men pendelen svinger kraftig, og flere låter uttrykker heller en slående motsetning av en overdimensjonert selvtillit.
Musikalsk har albumet like stort spenn, og veksler mellom sårbare ballader og kraftfulle alternative poplåter.
Stadig alternative, altså. For selv om Girl in red står enda sterkere i et tradisjonelt poplandskap enn prosjektet har gjort tidligere, har Ulven beholdt impulsiviteten og uforutsigbarheten fra tidligere musikk.
100 % seg selv
Parallelt med at hun har blitt et uttrykk for å være skeiv jente («Hører du på Girl in red?» har nemlig blitt kodespråk for «Er du skeiv?»), er det den kaotiske genuiniteten som Girl in red har blitt kjent og elsket for.
Det er veldig lite skille mellom Girl in red og Marie Ulven. Hennes egne tanker, referanser og innfall kastes inn i miksen på albumet stadig vekk.
Som når «Ugly Side» ender i et snakkespor, som enten parodierer eller teaser at hun skal starte podkast.
Eller «Phantom Pain», som ender i en effektopprevet, intens vokal.
Tittelsporet høres ut som introlåta til en high school-film fra 2003, og har i tillegg et country-inspirert brekk som kunne fått plass på det nye Beyoncé-albumet.
Feirer livet
Girl in red fortsetter med andre ord å være kompromissløst seg selv, også etter all berømmelsen. Noen ganger fungerer det helt perfekt, andre ganger kan det bli litt kleint. Men ikke mer enn de fleste av oss er fra tid til annen.
Dette albumet vil glede både nye og gamle lyttere av den voksende norske stjernen. Men aller mest vil det nok varme de som har funnet trygghet i Ulvens musikk tidligere, og som får et nytt bevis på at det går an å utvikle seg, reise seg når noe er vanskelig, finne den kjærligheten som har føltes utilgjengelig og virkelig feire livet.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
ENDA MER OM MUSIKK:
