Går solo: – Dette vil fanbasen deres like

Ruben – «Cry You a River»

Ruben er en av de sterkeste artistene vi har her til lands og han leverer nok en gang en låt fra øverste hylle. Nå går han også i en mer lettsinnet og håpefull retning. Han serverer oss deilig pop med et refreng som får meg til å ville stå ute i regnet og gjøre overtydelige armbevegelser som i en Justin Timberlake musikkvideo fra tidlig 2000-tallet, mens jeg mimer ordene til Ruben.

Assosiasjonene går fort til nevnte Justin Timberlakes låt med nesten samme tittel, men her er konseptet snudd på hodet (men en imponerende falsett har de to til felles). «Cry You a River» er en sterk kjærlighetserklæring som de fleste av oss bare kan drømme om å få servert.

Denne låta er en introduksjon til Harstadværingens kommende album, og det lover godt!

Taran Cesilie Hofvind
Musikkansvarlig i NRK P3

Anna of the north – «Nobody»

Anna of the north er steike god for tiden! Gode singler kommer på rekke og rad. 4. november kommer det tredje albumet til gjøvikartisten og dagens slipp har gjort meg ytterligere gira!

«Nobody» er en fin godbit. En skikkelig oppløftende morgenlåt samtidig som det er en vemodig følelse her. Låta handler om å savne noen og melankolien er sterkt til stede.

Låter som både kan få fram smilet og tårene på samme tid er som regel de sterkeste. Denne låta passer de fleste sinnsstemninger, og kan gi hvilepuls i en tid hvor resten av verden langt ifra kan det.

Espen Roness
Journalist

Steven Manoharan – «Bergen fåkket meg opp»

Det er lett å nikke erkjennande når bergensarar skryt opp byen sin og peikar på sjarmerande smug, trehus og gater med brustein. Samstundes er det ei kjent sak at nettopp desse gatene har fostra ein drøss arbeidarklasseungdom, som har gjort ein strålande jobb med å inkorporere byidentiteten i musikken i fleire tiår.

Ein ser det tydeleg i både den erkebergenske gaterapen, og kanskje særleg i at den bergenske alternativrocken har blitt samanlikna med ‘80-talets Manchesterbølge.

Det er drivande, regntungt og rett frå hjartet.

Det er liksom ingen tvil om kvar ein skal når Steven Manoharan kallar denne mørke poplåten for «Bergen fåkket meg opp». Med litt John Olav Nilsen og ein god del postpunk i miksen, leverer han ein låt skapt for dunkle kveldar med sur vind og pøsande regn.

Sjur Systad Tyssen
Anmelder

Astrid S – «Come First»

Under årets sommerfestivaler ble Astrid S stadig observert med en gitar i hendene. Borte var synthpop-stjerna kun bevæpnet med mikrofon, og isteden fikk vi noe som minnet om Idol-Astrid. Slik Norge kjente henne for et tiår siden.

Var dette et hint om en ny retning? Og ville vi snart få mer av den mjuke 90-tallsgitaren som hadde sneket seg inn på et av høydepunktene fra debutskiva, allsangfavoritten «It’s OK If You Forget Me»?

I dag kom svaret, i form av strålende «Come First». Og det viser seg at gitarbruken er enda mer fuzzy og dominant enn forventet. Gøy!

På Instagram sammenligner Astrid «Come First» med lydsporet til en «chick flick» fra 2006. Og jo visst, det er lett å gjenkjenne nostalgiske nikk til musikken som preget denne perioden, som The Strokes’ mer poprockete tredjealbum «First Impressions of Earth».

Sånn sett kan man nesten si at Astrid S har gått samme vei som Clairo gjorde på fanfavoritten «Sofia».

Det er kanskje ikke rart at en av våre største popstjerner børster støvet av gitaren, når amerikanske hitlister har blitt preget av poprock-hits fra stjerner som Olivia Rodrigo, Halsey og Tate McRae i en god stund allerede. Men egentlig er dette bare Astrid som går tilbake til røttene sine.

Eskil Olaf Vestre
Journalist

https://open.spotify.com/track/4O51j1JHKDmKYeADlxIaty?si=71d0653f5ce94e65

Marstein – «Clarissa»

Marstein og Jon Ranes (Loverboy) fra Undergrunn har sluppet hvert sitt soloprosjekt i dag, og i promoteringen har de lagt opp til kamp. Min personlige mening er at Marstein går av med seieren denne gangen.

Det er mye interessant og gøy her, ikke minst klubb-låta «Frida Kahlo». Men under Bylarm konserten, hvor han sto på scenen sammen med en ballerina, var det den følsomme «Clarissa» som stakk seg ut.

Om dette er en kjærlighetslåt til et annet menneske, eller om «frøken oxycontin» faktisk handler om dopet er enn så lenge uklart. Men det er uansett liten tvil om at dette lydbildet passer den kalde og mørke høststemningen eksemplarisk.

Coveret til soloalbumet «Medici Marstein» viser 19-år gamle Jo Almaas Marstein svevende rundt i en kirke. Det er ganske on point, da dette er «cloud-rap» i ordets skjønneste forening. Drømmende musikk proppet med referanser til historiske epoker, religion, høykultur og ikke minst dop.

Man kan absolutt trekke linjer til Cezinando, men jeg opplever det også som unikt og nyskapende. Samtidig ligger det akkurat passe langt unna Undergrunn. Dette vil fanbasen deres like, uten at det oppleves som Undergrunn volum 2.

Espen Roness
Journalist