Da jeg først hørte om Haim lot jeg meg styre blindt av fordommene mine. Tre piker fra den amerikanske vestkysten som spiller i band? «Hørt det før!» tenkte jeg. Men fremfor å være enda et skranglete band med røttene festet i 60-tallets solskinnspop, plukker familiebedriften Haim opp arven etter Fleetwood Mac på sitt mest fordømt catchy. Ikke overbevist? Da har du ennå ikke hørt «Falling».
Les: Alt fra Øya | Se: Bildegalleri fra Øya
Les: P3 møtte Haim på Øya
På singelutgivelsene deres – albumdebuten kommer først i september – låter produksjonene til Haim som minst en million dollar. Det overrasket faktisk ikke at sammenligninger til trailertrashet Ke$ha fulgte med skamferske «The Wire». Med slike krefter på studiosiden har imidlertid det store spørsmålet i forkant av Øya-konserten deres vært om de i det hele tatt vet å traktere instrumenter.
Kvartetten – inkludert trommis og «brother from another mother» Dash Hutton – spiller følgelig på det de er i stand til med åtte hender. Og dét makter de svært godt – det være seg også med synther eller ekstra tamtrommer – mens de duellerende vokalene, som er et usedvanlig utpreget element hos Haim, fortsatt har litt å gå på i liveformatet.
Noen er virkelig nødt til å gi Haim et radioprogram. Særlig basstrynet Este Haim lider av kronisk munndiaré, og skravla går spøkefullt mellom låtene om hvor lyst hun har til å bade, at hun blir nervøs av de heite folkene foran scenen, samt Zorro-maskene til enkelte av fansen. «That’s the longest talk I’ve ever had, so I’ll shut up now,» arresterer hun seg selv i, mens de mer sjenerte småsøstrene Danielle og Alana kun åpner kjeften hvis de har noe mer holdbart på hjertet.
Kortere fortalt: Haim gir mye av seg selv. Og da gjør det ingenting at de ikke treffer fullstendig blink før den mektige R&B-flørten «Go Slow» under konsertens siste halvdel – tross at både en nedstrippet «Falling» og den bluesete Fleetwood Mac-coveren «Oh Well» begge gjør seg godt i småregnet. Heretter følger høydepunktene «Forever» og «Let Me Go» – begge på hvert sitt vis svært illustrerende for hvor Haim er på vei som (live)band.
Men var virkelig det alt, Haim? Åtte låter på en raus halvtime føles spesielt kort når man først har det gøy. Og greit – plateselskapet vil nok holde karamellene tilbake i forkant av den imøtesette debuten – men det burde ikke stoppe dem fra å spille briljante «Don’t Save Me», som en venninne fortvilt savner fra setlisten.
Nåvel: Skal man spå i tebladene, lover dette totalt sett likevel svært godt for L.A-bandet. Hjertelig velkommen tilbake!
Kim Klev
