– Har gjort noe med meg

Uld – «Vond å vende»

Jeg skal være ærlig: Jeg er ikke typen som setter på trekkspill og piano når jeg skal ut og erobre verden. Men «Vond å vende» fra Uld har gjort noe med meg. Trioen, som vanligvis opererer i det lekne visepop-landskapet, har skrudd opp energien og levert en låt som føles som soundtracket til en høst fylt av emosjonelle seiere og håp.

Det er noe med kombinasjonen av det såre og det sprelske her. Pianoet og trekkspillet danser rundt hverandre som de begge prøver å være stjernen av showet og jeg blir helt lamslått av hvor høy kvaliteten er på begge to, og vokalene gir meg trangen til å beklage for forhold jeg ødela som ikke er ekte engang.

Låta handler om å bryte ut av gamle mønstre, og Uld gjør det med både mot og musikalitet. Hvis du er typen som tenker at Uld ikke er for deg, fordi sjangeren er visepop, så vil jeg bare presisere disse ordene; Dette er dristig, lekent og sjangerløst. Ikke gjør feilen av å ikke anerkjenne hvor spesielle disse tre jentene er. Hele Norges Uld.

Elias Arhe
Programleder, «mP3klubben»

Skaar – «Medicine»

Hilde Skaar fortsetter å etterlate seg fotspor av kvalitet, og denne gangen har hun landet en mer rockete låt som slår fast hennes bemerkelsesverdige allsidighet.

Det er nettopp evnen til å bevare sin unike identitet, selv når hun hopper mellom ulike sjangere, som imponerer meg. Hun viser at det er fullt mulig å være flere ting på samme tid, og det er dette jeg hyller – hun våger å utforske alle sider av seg selv.

«Medicine» vekker assosiasjoner til Arctic Monkeys og et musikklandskap jeg ikke visste at jeg trengte at Skaar skulle rote litt rundt i. Men etter å ha hørt låta på repeat, har det gått opp for meg hvor perfekt stemmen hennes passer til denne sjangeren. Uten tvil er et av låtas høydepunkter gitarsoloen, som løfter hele opplevelsen til et nytt nivå.

Kombinert med en selvsikker og gripende vokal, resulterer dette i en musikalsk kvalitet som vil leve videre til evig tid. Mer av dette, takk!

Tomine Walmsness
Journalist

Jakob – «Blow»

Norske Jakob Ogawa (født 1997) fikk fans over hele verden på slutten av 2010-tallet, med sin sløye soveromsvri på indie. Han slapp låt med Clairo i 2017, og åpnet hovedscenen på Lollapalooza Argentina i 2018, men i noen år sluttet han helt å turnere og slippe musikk.

Tidligere i år dukket han heldigvis opp igjen, med et kortere artistnavn (Ogawa-kunstnernavnet har røket) og den rolige ballade-duetten «Swan».

Han ser ut til å være tilbake for fullt, nå som han følger opp med «Blow». Her er det kun hans egen stemme som får sin skinne, og det er også flere hakk mer funky enn forrige singel. Et jazzete, dansbart og organisk arrangement ligger i forgrunnen, mens et wavy, old school-elektronisk lydbilde ligger og ulmer fint i bakgrunnen.

Mer rytmer, mer falsett – deilig! Dette er indie som anbefales varmt til deg som har sansen for artister som Steve Lacy, Boy Pablo og Men I Trust.

Eskil Olaf Vestre
Journalist

Stig Brenner – «Sofa»

Stig Brenners femte album, «Slipp meg ut», har ikke en like tydelig sound som de to siste fullengderne.

Her er det svært mye forskjellig, men absolutt flere fine øyeblikk: Interpolering av M2M («Pretty Boy»), hyllest til Dutty Dior («Jordskjelv») og trompet signert Ole Edvard Antonsen («Skyt meg»), blant annet.

Men det er introsporet «Sofa» som treffer meg mest. Det var også denne han åpnet konsertrekka på Blå med, da han fylte Oslo-klubben ti kvelder i fjor. For øvrig var det en av mine favorittkonsertopplevelser i 2024.

«Sofa» er en popballade som forteller om gutten fra Hamar som ikke vant prisen «most likely to succeed» på juleballet, men som likevel hadde en stor vilje og ønske om å oppnå store ting. Ser man på hva han senere har fått til, så skulle det bare mangle at alle hamarensere er stolte. Dette er låta å høre på når man vil gi seg selv et skikkelig klapp på skuldra!

Espen Roness
Programleder, «Best akkurat nå» på P3 Musikk

Sløtface – «YES CHEF»

Etter tretten år som band der Sløtface har vært innom flere plateselskap, og enda flere stilendringer, er de nå tilbake der de startet; på egen hånd og i pop-punken.

Deres første utgivelse på vokalist Hayley Sheas egen label gir livet ditt to gode minutter med utblåsning, nikk til TV-serien «The Bear» og nok et bevis på at Sløtface er et av landets kuleste band.

Her er det bare å glede seg til fortsettelsen med nye låter annenhver måned fremover, men ta deg først tid til å nyte «Hey Chef». Som en spicy forrett rett fra det gode kjøkkenet.

Totto Mjelde
Programleder, «Stjernepose» på P3 Musikk

Roc Boyz – «Dårlige Vaner

Roc Boyz frå Bærum gjev ut sitt fjerde album, tre år etter «Roc Boyz, Vol. 3».

«Blueprint» er pakka med låtar, heile nitten av dei, og rapstilen gjer at alle høyrast ganske så like ut. Men, bak vokalen hentar dei likevel ganske ulike referansar og uttrykk frå spor til spor.

«Dårlige vaner» lånar melodien frå refrenget til The Chainsmokers sin superhit «Closer». På «10 hoes» brukar dei same Felix-sample som Snoop Dogg og David Guetta gjer i «Sweat». Og «Deja vu» er tydelig inspirert av Dagny sin «Somebody».

Kvar låt har den same smittande energien og moglegheita for allsong og hoppande dans.

Dette er eit utdrag av ei anmeldelse av Roc Boyz sitt album «Blueprint». Du finn anmeldelsen på P3.no og NRK.no veldig snart!

Sofie Granberg
Anmelder

Niilas – «Nama Haga»

Det fantastiske bergensbandet Evigheten spilte inn to nydelige EP-er rett før pandemien: «Evig» i 2018 og «Heten» i 2020. Gjengen lagde musikk for deg som elsker både Sissel Kyrkjebø, Dungen og analog-elektronika – på én gang. Eller bare vakre vokalharmonier og sakral synthstemning.

Men når resten av musikknorge kom krypende tilbake etter flere kjipe år med nedstengninger, hørte jeg aldri noe mer fra et mine favorittbergensband. Heldigvis har nå den spellemannvinnende elektronikkprodusenten Peder Niilas Tårnesvik, Oslo-bosatt men oppvokst i Bergen, gjenopplivet Evigheten i form av et elegant sample.

«Nama Haga» sampler vokal fra strålende «Balansen», en av de mykere låtene på debut-EP-en, og tilfører den hard bass og break beats – noe som gir total mening for Evigheten, viser det seg.