– Her kan man drukne sorgene

Hannah Storm – «Dry These Tears»

Hvis du fremdeles ikke kjenner til Hannah Storm, bør du merke deg navnet nå. 23-åringen fra Oslo (som nå bor i Bergen) har drevet med musikk hele livet, og har de siste årene både turnert med Aurora og begeistret publikum på festivaler som Bylarm, Øya og Slottsfjell.

Kanskje har du også hørt henne som den norske stemmen til hovedkarakteren Suzu i den japanske animasjonsfilmen Belle? Til tross for sin unge alder har hun en imponerende og moden vokal, og med «Dry These Tears» blir det igjen tydelig at hun har kommet for å bli.

Låten er en bittersøt kjærlighetshistorie over et velkomponert musikalsk bakteppe. Hannah Storm tar meg med inn i en mørk og røykfylt bar, og her kan man drukne sorgene i uptempo pop-jazztoner. Klimakset i låten oppnås i form av en følsom elgitar, som gir den musikalske historien enda mer dybde.

La dette bli ditt tegn til å bruke helgen på å sjekke ut dette stjerneskuddet, for det vil du ikke gå glipp av!

Ane Linea Solberg
Journalist

Hajk – «Something New»

For meg som har følgt med på dette bandet sidan første album i 2017, er forventningane skyhøge når dei no har starta å sleppe ny musikk igjen.

Også denne gangen gir Hajk meg musikk eg kan spele for både kompisar og familie, og få spørsmål som «Kven er dette?», medan dei famlar med mobilen for å søke dei opp på sine eigne straummetenester.

Men no er den seige og bakoverlente musikken Hajk er kjent for, flytta seg lenger ut på stolsetet.

Det rastlause lydbildet i «Something New» kan først gje ein følelse av iver og håp, men teksta «And then a new day, doing exactly what I did yesterday», avslører at det heller handlar om det håplause og lengtande.

Denne låta kan vere godt å høyre dei haustdagane ein rett og slett berre treng å vite at andre også sit fast i dei same spora av og til.

Marie Wilberg
Journalist

Niilas + Erlend Apneseth – «Pyromid»

Hardingfele-house? Hvem skulle ha trodd?

Men hvis det først skal gjøres, er det selvsagt Peder Niilas Tårnesvik som tar jobben. På fjorårets album «Stone Skipping» blandet han joik, og andre elementer fra sin samiske bakgrunn, inn i elektronika. Og den allsidige produsenten (som du kanskje også har sett spille reggaeton-beats på scenen med Gabifuego) får slikt til å både funke og forfriske.

«Pyromid» kom ut i natt, og fela som har vært en del av norsk kulturarv i flere hundre år er det Erlend Apneseth som spiller.

At en Spellemann-vinnende (2020) hardingfele-spiller slår seg sammen med Spellemann-vinnende (2021) elektronika-artist var ikke noe jeg forventet i dag. Men du vil ikke angre om du i de sene nattetimer denne helga sniker denne inn i nachspielets spillekø.

Eskil Olaf Vestre
Journalist

Milja And The Milky Way – «Somewhere»

Eg elskar den der lyden gitaren lagar når ein berre drar fingeren langs strengene når ein byter grep. Gitarknirk kallast det visst – og når det brukast rett så er det ein av dei finaste lydeffektane eg veit om.

Milja and the Milky Way brukar gitarknirket godt på «Somewhere» for å lage lengsel og grinefest. Og resultatet er ein tristvakker «orkar-ikkje-stå-opp-denne-søndagen»-låt.

Milja har vist at ho er veldig god på øyreormar. «Maybe I’m the problem» tok ho heilt til Urørt-finalen sist veke, og den var ein Dagny-aktig bænger som var umogleg å få ut av hovudet. «Somewhere» er ein langt rolegare låt, men det refrenget og dei nydelege strykarane er likevel noko eg vil tenke på lenge.

Den ferske runner-upen til «Årets Urørt» skreiv teksten til «Somewhere» for tre år sidan, då verda såg ganske håplaus ut. Verda har kanskje ikkje blitt så mykje betre med åra, men då er det i alle fall godt å ha Milja and the Milky Way til å halde oss i handa gjennom alt det håplause.

Jesper Nondal
Journalist

Martin Hazy + Steffen Kvidahl – «Hemmeligheter»

Det har vært noe med klubbalbum i norsk rap i år. Cezinandos «Sprengkulde» og Linnis «Daywalkah» var to elleville rave-album som bød opp til moshpits og headbanging. Forrige uke var det Martin Hazy sin tur med albumet «Dans & Drama». Også en dansbar fullengder, men mørkere og mer basstung. Denne viben passer Hazy sin dype vokal helt perfekt.

Hele albumet er produsert av Stian Gunby. Han produserte også Hazy sitt album fra januar, «Askebegeret». Dette samarbeidet har med andre ord resultert i noe av den beste og hardeste gaterappen i Norge i år. Bergens Tidende kalte Martin Hazy for kanskje Norges dyktigste rapper i januar, og dette året har gjort at jeg ikke er veldig uenig i beskrivelsen.

«Hemmeligheter» har den råeste basslinja. Jeg blir dratt rett inn på en mørk nattklubb med strobelys og laser overalt. «Dans & drama» er et av mine favorittalbum i år, og med høsten i anmarsj kunne det ikke passet bedre.

Espen Roness
Journalist