Da den 23 år gamle rødtoppen Florence Welch og hennes femhodede maskin viste verden sine flagrende popgevanter med debutplaten Lungs i 2009, stakk hun seg ut blant hordene av unge, britiske artister som i mer eller mindre hørbar grad stortrives med å rote rundt nede i bushen til Kate. Som personlighet syntes hun å være ferdig utmeislet, og et knippe råsterke hitsingler gjorde henne umulig å komme utenom da året skulle oppsummeres.
Det finnes heldigvis en rekke elementer å la seg forføre av også på denne oppfølgeren. Ambisjonsnivået er høynet ytterligere; det samme er produksjonsverdiene. Og Florence selv bærer fortsatt de ulike elementene – fra svevende, gotisk synthpop via r&b og klassisk britpop til åttitallsk radioeufori – med sømløs intensitet.
Den kledelige, tribale rytmikken er på plass, ikke minst på det fine åpningstospannet ”Only If For A Night” og ”Shake It Out” – sistnevnte er, i sin nærmest umulige storslåtthet, det nærmeste Ceremonials kommer noen ”Dog Days Are Over”. ”Heartlines” og ”No Light” strekker formelen videre utover, mens dvelende ”What The Water Gave Me” og Pulp-klingende ”Breaking Down” skisserer mulige retninger videre for den fortsatt unge artisten.
Dermed er det synd at nivået ikke holder gjennom tolv spor. Den siste halvdelen av platen er, med unntak av nevnte ”Heartlines” og avsluttende, gospeldrevne ”Leave My Body”, ikke bare en langt svakere samling melodier enn den første – den illustrerer også at viljen til å kaste konvensjonene overbord fortsatt er noe mer velutviklet enn evnen. Det beste eksempelet er Twilight-frieriet ”Seven Devils”, som låter som et bestillingsverk selv ikke de involverte helt later til å ha trua på.
I tillegg er det lett å høre seg mett på både det musikalske uttrykket til The Machine og stemmeprakten til Florence Welch, som tidvis legger seg tett opptil ren gneldring. Nyter du Ceremonials i små doser, bør den dog kunne vare ut året – minst. I popåret 2011 er dét slett ingen selvfølge.
Marius Asp
