meningHva vil det egentlig si å «se norsk ut»?

• Sissel-Alice Refsdal (27) er journalist og programleder i NRK, for tiden i podkasten «Unormal». Hun har tidligere jobbet i «Newton» og NRK P3 og har videreutdanning i mangfoldsstudier.

Da George Floyd ble drept av politiet i USA i mai i fjor, og Black Lives Matter-bevegelsen (BLM) nådde Norge, skrev jeg en kommentar om at vi nå hadde muligheten til å se på rasismen som skjer her hjemme.

For selv om vi ikke er USA, har vi rasisme i Norge også.

Etter BLM-bølgen satt jeg igjen med et lite håp om at vi var på vei til en faktisk positiv endring.

Samtidig var jeg bekymret for hva som ville skje når bølgen la seg, for ville noe virkelig endre seg?

Skapet ble satt litt på plass

Fjoråret ble et viktig år når det gjaldt rasisme. Drapet på George Floyd og Breonna Taylor (og altfor mange flere), skapte reaksjoner på rasisme som jeg ikke kan huske å ha sett i min levetid.

Det var fantastisk å få være en del av et slikt historisk øyeblikk, hvor mennesker over hele verden tok til gatene for å demonstrere – inklusivt i Norge.

Skapet ble satt litt på plass, og det virket som noen av trollene endelig sprakk.

Større forståelse

For plutselig møtte jeg forståelse fra flere enn før på saker jeg tidligere måtte overbevise om handlet om systemisk rasisme.

Som at fremmede antar at jeg sliter økonomisk, at jeg blir snakket engelsk til før jeg har åpnet munnen, eller kommentarer på hvor bra norsken min er.

Nå møtte jeg enighet fra flere, om at den «godt mente» rasismen også gjør skade. Den som dekkes over av nysgjerrighet, men som egentlig handler om normene for hva vi anser som norsk – som spørsmålet «hvor kommer du egentlig fra».

Disse hendelsene viser at for å bli sett på som fullverdig norsk, så må jeg være hvit. Det handler ikke om fødested, oppvekst, tilhørighet og identitet.

Det oppleves som at det er de ytre kjennetegnene – som hudfargen min – som betyr mest i møte med samfunnet.

«Vi og de»-mentalitet

Å tillegge mennesker egenskaper basert på hudfarge styrker en «vi og de»-mentalitet. Dette er skadelig for dem som stadig må kjempe mot stereotypien, og det kan være farlig fordi den igjen kan føre til en måte å prate på som avler ekstremisme:

«De er ikke som oss».

Vi er automatisk mer mistenksomme til mennesker som er i en annen gruppering enn oss selv. Denne mistenksomheten er med på å forme handlinger.

Som handlingene til arbeidsgivere som ikke ansetter mennesker med utenlandske navn eller ikke-norsk opphav.

Vi må ha makt til å definere egen tilhørighet

Vi har hatt nok av saker om dette i 2020, deriblant Ido Adan, som under et jobbintervju fikk beskjed om at hun ikke var skikket til jobben ved et apotek fordi hun var somalier.

Sjefen som intervjuet henne mente somaliere var innvandrere som ikke jobbet.

Bortsett fra at denne holdningen er tydelig rasistisk, kommer det også frem her at Idos opplevelse av tilhørighet og identitet, eller til og med hennes utdannelse og kvalifikasjoner, ikke har noe å si.

Det er her definisjonsmakten kommer inn. Makten til å definere hvor Ido hører hjemme, og hvilke egenskaper hun har, ligger ikke hos henne.

Den ligger hos den hvite majoriteten og defineres altfor ofte ut fra hudfarge.

Rasisme følger oss gjennom alle kriser

Dette er mye av grunnen til at jeg skriver dette. Mye skjer om dagen. Jeg kjenner selv at jeg sliter med å følge med på alt. Holde tritt med nyhetsbildet. Engasjere meg i alt.

Jeg er sliten, og det er sikkert mange andre også – det er mye vondt som skjer for tiden som ikke handler om rasisme. Men for oss som opplever rasisme, er dette en evig kamp.

BLM-bevegelsen gjorde mye, men den endret ikke alt. Rasisme er noe som følger oss under pandemien, og alle andre kriser vi måtte møte i vår levetid.

Rasisme kan ikke ignoreres av dem som opplever det. Det er ikke et privilegium vi har.

Derfor håper jeg at samtalen vi har om rasisme i 2021 blir annerledes.

At vi i debattene vi har diskuterer hvordan vi kan jobbe bort de normene og samfunnsstrukturene som holder rasisme ved like i samfunnet vårt, ikke hva rasisme er.

Krenkelse oppleves ulikt og det er bra

Definisjonsmakten for hva som er rasisme må ligge hos de med levd erfaring. Det vil ikke si at alle som opplever rasisme er enige. Minoriteter tenker ikke likt om dette bare fordi vi deler hudfarge.

Noen føler seg krenket der andre ikke gjør det. Noen synes det er verre å bli automatisk snakket engelsk til enn andre.

Det er helt greit, fordi vi er ulike. Diskusjoner skal vi ha, det er sunt.

Samtidig finnes det utrolig mye kunnskap hos minoriteter som aktivt jobber for å skjønne hvordan rasisme fungerer.

Jeg savner å se melaninrike nordmenn med mangfoldig bakgrunn bli brukt i media, både når det gjelder rasisme, men også saker generelt.

For at samfunnsstrukturene også skal romme minoriteter, må de få ha en stemme om sin kunnskap og levde opplevelse.

Endring gjør vondt, men det er nødvendig

Jeg håper vi også husker å se systemet rundt oss for det det er. Samfunnsstrukturene vi har i dag falt ikke i hodet på oss fra himmelen. De vil ikke det beste for oss alle. De ble laget på en tid hvor representasjonen av minoriteter ikke var i nærheten av slik som i dag.

Det holder ikke å bare endre lovverket for at rasisme skal ta slutt – holdningene i samfunnet må følge etter.

For hva vil det egentlig si å se norsk ut?

Når statsminister Erna Solberg sier hun ønsker seg flere norske barn, hva tenker vi dette betyr?

Hvilke antagelser ligger i oss når vi ser noen med mørk hud, og hvordan påvirker dette hvordan vi handler?

De som vet hvor vanskelig det er å skulle endre noe ved seg selv kan skjønne hvor vanskelig det er å skulle endre holdninger på samfunnsnivå.

Har håp om et trygt samfunn

Derfor er det så viktig å huske at språket vi bruker og handlingene våre, betyr noe. Uten den bevisstheten siger vi tilbake i formene vi kjenner – former som ikke inkluderer de som historisk har stått utenfor.

Antirasisme er noe som alltid må være der, for at samfunnet skal være godt og trygt for alle.

Er det én ting BLM-bevegelsen gav meg, så er det håp om at samfunnet en dag vil være nettopp det.