-
Helene Mariussen (28) jobber som fotograf og journalist i P3, er utdannet innen foto og medievitenskap, og har tidligere jobbet som frilansjournalist for en rekke norske aviser.
Klokka er rundt ti om kvelden. Jeg ligger i senga, men får meg ikke til å skru av lyset.
Jeg åpner Instagram og skroller febrilsk for å finne grunner til ikke å gå inn i søvnen.
På skjermen ruller en video av Linnea Myhre som anmelder utseendet til David Beckham mens hun blar i Se og hør, og Vegard Harm som puster og peser etter en treningsdate med sidekjæreste og skistjerne Johannes Klæbo.
Martin Lepperød dukker opp i en video fra «P3morgen», hvor han vokser ryggen med gaffateip. Ganske morsomt, men ikke nok til å glemme at om syv og en halv time har jeg et møte med sjefen for å presentere mine revolusjonerende ideer som skal sikre lesertall i hundretusener-klassen den kommende uken.
Fingeren glir over skjermen med høy hastighet, og jeg bruker mindre enn ett sekund på å ense hvert bilde.
Pulsen hamrer i brystet, og i magen er en vond klump som oppstod allerede i ettermiddag.
I et desperat tilfelle av lakenskrekk blar jeg videre for å finne noe som er underholdende nok til å få meg til å glemme at det er mandag i morgen. Om så bare for ett takknemlig sekund.
En oransje gladmelding dukker opp. «Du er helt ajour!» skriver Instagram, som kan meddele at jeg har pløyd gjennom alle innlegg publisert de tre siste dagene.
«Dette må være den mest søndagete søndagen på lenge» skriver Norgejodel i et innlegg.
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.
Men hvorfor kommer denne angsten snikende hver søndag?
Følelsen har faktisk et navn.
Hold rundt meg
Det hele startet et par timer i forveien, da klokka tikket inn i sin åttende time for dagen.
Som lyn fra klar himmel blusser det opp en vond følelse i mellomgulvet da noe plutselig slår meg. «Søren. Jeg må svare på den mailen i morgen.»
Jeg begynner å grue meg, funderer på hvordan mailen skal ordlegges. Tankene spinner fram og tilbake med ulike innganger. Det er som om de tar en u-sving og må starte på nytt for hver nye idé som slår meg.
Så blir jeg lei meg.
Følelsen er fullstendig overveldende, og jeg blir litt forvirra. Hvordan kan tanken på èn mail gi en slik følelse? Jeg som sender flere titalls mailer hver eneste dag.
Jeg åpner en ny fane i Chrome og taster to ord en venninne introduserte meg for for et par uker siden: «Sunday blues.»
Har Google svaret?
Et raskt Google-søk fører meg inn på Urban Dictionary, som definerer den deprimerende søndagsfølelsen, eller søndagsangsten, om du vil, som noe som forekommer etter en intens fyllefest, hvor du dagen derpå ikke klarer stort annet enn å ligge i senga og lengte etter omsorg.
Men denne helga har jeg ikke vært på fylla, så forklaringen kan ikke være så enkel.
Jeg trykker på tilbakeknappen og forviller meg inn på Wikipedia, som skriver at «Sunday night blues» er en psykologisk tilstand hvor man føler nervøsitet eller angst kvelden før man skal tilbake på jobb.
En stakkar på Kvinneguiden.no skriver at hen må ty til medisiner hver helg for å komme gjennom søndagsfølelesen: «Får jobbangst hver lørdagskveld og spesielt på søndag. Uten noe særlig grunn. Har fast jobb og klarer jobben bra. Hva skal jeg gjøre?» skriver Anonym i et innlegg fra 2019.
Det er ikke så rart at vedkommende leter febrilsk etter råd på et av Norges største diskusjonsforumer, når man innser at diverse «beauty-magasiner» og tabloidpresse er de få som har omtalt fenomenet.
Gi meg omsorg
Men flere amerikanske medier har sett på søndagsangsten, og allerede i 1991 publiserte New York Times en artikkel om fenomenet.
Artikkelen foreslår at fordi døgnrytmen ofte endres i helgen, påvirker det vår biologiske vekkerklokke og forvirrer hjernen. En annen forklaring er at travle folk blir helt slått ut av å ha fri, noe som ville forklart min egen situasjon, ettersom jeg ofte har høygir på nivå med en Duracell-kanin.
Når følelsen inntreffer må jeg alltid ta et dypere pust, og jeg vil at noen skal holde hardt rundt meg mens bølgen av melankoli fosser over innvendig.
En akutt følelse av mangel på omsorg gir nesten en tåre i øyet, og det tvinger kjæresten min til å erstatte dataspillet med å stryke meg i håret og kysse meg på panna.
En undersøkelse gjennomført av LinkedIn fra 2018 forteller at 80 prosent av amerikanske arbeidstakere kjenner på denne melankolske følelsen søndag ettermiddag.
Men hvorfor? Uka med plikter er jo lang nok som den er, så en pust i bakken er tross alt på sin plass. Dessuten er ikke pliktene som venter meg så ille heller: Jeg liker jo virkelig jobben min.
Kan spores tilbake til 1991
New York Times foreslår at man rett og slett ikke vet hvor man skal gjøre av seg om man er vant til et raskt hverdagstempo. Andre tåler ikke å konfronteres med minner som popper opp i hodet når man har god tid. Noen har stressende jobber, andre liker ikke jobben i det hele tatt. Søndagsangsten kommer i mange versjoner, konkluderte den prestisjetunge avisa for tretti år siden.
Jeg innser at en tretti år gammel avisartikkel kan trenge oppdatert informasjon. Finnes det nyere, logiske forklaringer på denne følelsen?
Jeg ringer Psykolog Katrine Relander, som holder til i Oslo. Hun forteller at følelsen forekommer fordi fritiden er over og en ny arbeidsuke venter.
– Kollektivt har vi definert helga som noe positivt: Man er fri til å være seg selv og gjøre hva man vil, mens hverdagen assosieres med formalitetene man må følge og det man må gjøre.
Man kan rett og slett bli lei seg for at moroa er over.
– Å komme tilbake på jobb har et element av tvang i seg. Man må forholde seg til plikter og gjøre ting for andre enn seg selv.
Hva er det som skjer i kroppen?
Det amerikanske magasinet The Atlantic foreslo i 2018 at fenomenet er et resultat av en truende følelse. Hva trusselen er, varierer: Det kan være alt fra å vite at man må tidlig opp eller blir travel hele uka. Videre undervurderer man sin egen evne til å håndtere situasjonen, sier en psykolog til magasinet.
Relander mener det hele har en logisk forklaring: Hormoner og nervesystemer.
– Å glede seg til noe gir kroppen dopamin og serotonin.
Disse hormonene gir kroppen en følelse av spenning og begeistring, som lett kicker inn en fredags ettermiddag når man lukker laptopen og setter seg på flyet til Barcelona for en helg med venninnene. Eller i mitt tilfelle: Når man dumper ned i sofaen og knasker Smash med et glass rødvin i hånda.
Når søndag ettermiddag nærmer seg, inntreffer helt andre hormoner.
Fra frihet til tvang
Etter hvert som vi kommer på at vi snart må ta stilling til et ansvar, utløser det noe tyngende i oss.
– Når dette skjer, blir vi litt redde og gruer oss. Videre går vi inn i engstelse og påvakthet. Tanker som «hvordan skal jeg klare dette?» slår inn. Da skiller kroppen ut kortisol og adrenalin som gir oss en negativ følelse.
– Slik blir vi nedstemte, sier hun.
Det betyr at selv om man elsker jobben sin eller er superengasjert i studiene, kan man grue seg til å trappe opp en mandag morgen for å gjennomføre pliktene. Relander forteller at det ligger en slags forventningsangst i det.
– Noen oppgaver gleder man seg til, mens andre ting gleder man seg ikke til. Noen arbeidsoppgaver kan altså utkonkurrere det positive med jobben.
Men hvorfor får jeg så dårlig samvittighet for å ha tatt fri?
På fredag kjentes kroppen min lett og uanstrengt, som om alle problemer ble satt på pause.
«Denne helga skal jeg ta ordentlig fri» tenkte jeg.
I mine øyne innebærer det en lettfattet lørdag med take away-kaffe, kanelboller og en tur i den lokale blomsterbutikken, samt en påfølgende lat søndag foran TV-skjermen med ukens siste episoder av Ex on the beach. Alt jeg vil er å nyte fridagene på latest mulig måte.
Men når søndag ettermiddag kommer og jeg har ligget rett ut på sofaen med øynene på det beste norsk reality har å by på, og med hånda nedi potetgullposen som dufter av sour cream og vårløk, får jeg plutselig dårlig samvittighet.
– Vi er jo programmert til å være nyttige. Alle følelser er nemlig evolusjonsstyrt: Det skal føles bra å bidra med ting. Det er rett og slett en helt nødvendig mekanisme å ha for å overleve, sier Relander.
Det gir mening. Det var vel ikke akkurat huleboerne som la seg på ryggen for å chille med Sørlandschipsen, som overlevde kampen for tilværelsen.
For forfedrene våre innebar det å overleve å være aktiv og nyttig, rett og slett.
– Dermed kan en helg med kun kos foran TV-en føles dårlig, fordi man ikke har bidratt med noe konstruktivt, sier psykologen.
Så ukas Duracell-tempo hjelper altså ikke til god samvittighet på en søndag.
Men hva kan jeg gjøre med det?
Relander anbefaler å bestemme seg for å gjøre minst én aktivitet på søndager, enten det er å møte en venn, gå seg en tur eller ta en treningsøkt. Dessuten er det lurt å legge en plan. – Man kan lage en krysse-ut-liste med flere punkter, som for eksempel å se en serie. Bare man gjør noe, et prosjekt du selv har bestemt. Å ta styring er det viktigste.
– Jeg kan rett og slett sette som mål for dagen å hvile og se på serier?
– Ja!
Så legger jeg meg til å sove
Jeg skroller videre på telefonen. Så setter jeg meg opp i senga og trykker på notater-appen, mens jeg skriver «Mål for neste søndag».
- Se på kjendisversjonen av Ex on the beach Sverige
- Spise Smash
- Se på plantene mine
- Gå en tur
Fingrene trykker raskt tilbake på Instagram.
Så dukker Martin Lepperød opp i en ny video. Denne gangen tatoverer han et motiv på leggen, som kompisene Jonis og Henrik har tegnet nærmest i blinde.
I tre minutter og femtifem sekunder ser jeg på at Martin som hyler som et barn når nåla treffer huden, mens moren ser på med uvelsignende blikk over Facetime. På leggen skimtes et tekannelignende objekt med stort glis og elefantører.
Jeg flirer litt og kommer over en ny jodel:
«Enten så går det bra, eller så går det over.»
Så legger jeg meg til å sove.
LES FLERE MENINGER:
