Allerede før hun leste at hun burde dø, har Marte Lele hatt en vanskelig dag. 

Året er 2014, og hun er 11 år.

De siste dagene har hun hørt mye negativt snakk om Yulinfestivalen, som er en festival i byen Yulin i Kina hvor det spises hunder og katter.

Etter skolen logger 11-åringen seg inn på favorittspillet «MovieStarPlanet» – en virtuell verden som vanligvis er fylt av kreativitet og snille mennesker.

Men denne dagen er stemningen en annen inne på plattformen.

Også der ser hun hatefulle ytringer om Yulinfestivalen og kinesere.

På grunn av sine kinesiske røtter føler Marte Lele seg truffet. Inni henne dukker det opp et sterkt behov for å bruke stemmen. 

Hun poster et motsvar som belyser at ikke alle kinesere spiser hunder og katter. 

Dagen etter logger hun seg inn igjen. Det skal ha kommet flere kommentarer på posten hun la ut.

«Dra dit du kom fra.»

«Kinesere burde steines.»

«Du burde dø.»

Raskt dukker de vonde følelsene opp igjen, de hun kjente på i barnehagen.

Marte Lele er både kinesisk og norsk, og har alltid vært stolt av den hun er.

Men de stygge kommentarene gjør henne forvirret og frustrert.

Og snart skal selvbildet hennes aldri bli det samme.

Ikke som de andre

Som tenåring forsvinner Marte Lele ofte inn i bøkenes verden, og det å jobbe hardt blir en distraksjon fra alt annet.

Det er vanskelig å leve opp til det kinesiske navnet Lele som betyr: «å være glad».

Hun blir ikke mobbet på skolen, og de fleste rundt henne er hyggelige.

Men de små kommentarene gjør noe med henne.

De små kommentarene blir til sammen så store.

De sterke prestasjonene på skolen styrker selvtilliten hennes, men flere ganger skal hun få høre at de gode karakterene sikkert skyldes at hun er asiat.

Men Marte Lele føler ikke hun har fått de gode resultatene gratis. Hun vil at folk skal se henne på grunn av det hun gjør, ikke hvordan hun ser ut.

Følelsen av å være annerledes blir sterkere for hver kommentar, og frykten for å virke kjip eller nærtagende gjør at hun sjelden sier ifra.

Marte Lele 13 år

I en skoletime får elevene skyggen av ansiktet sitt i profil tegnet på et ark.

Marte Lele gleder seg over oppgaven og finner fram fargeblyanter for å gi tegningen et personlig preg.

Men gleden forsvinner raskt når portrettene kommer opp på veggen.

Igjen knyter det seg i magen.

For første gang ser hun annerledesheten med egne øyne og hvordan tegningen skiller seg ut fra alle de andre.

Hun får lyst til å rive ned tegningen av seg selv.

Raskt dukker det opp tanker hun aldri har hatt tidligere. Hun vil ha blondt hår og blå øyne. 

Marte Lele synes hun ser stygg ut og tenker at hun aldri kommer til å bli like vakker som de andre jentene i klassen.

Marte Lele 16 år

Hun sitter i timen og følger nøye med, slik hun alltid gjør.

Læreren skal vise fram noe på projektoren og sier, ifølge Marte Lele, noe som endrer stemningen i rommet.

– Ching chong, sier læreren til fjernkontrollen som ikke funker.

Marte Lele føler at hele klassen snur seg, ser på henne og ler.

Det er ikke første gang hun hører noen bruke uttrykk som forsterker følelsen av skam.

Vanligvis børster hun det av seg, men denne gangen ble opplevelsen av «alle mot én» for sterk til å være stille.

– Det der var rasistisk, sier Marte Lele. 

Hun hører en i klassen si at det var hun som tok det som rasisme. 

Igjen knyter det seg i magen.

Aldri før har Marte Lele følt seg så alene og så sint.

Men sinnet får henne til å ville skape endring. Ikke lenge etter går hun til sosiale medier, der hun deler åpent om kommentarene hun skal ha fått oppigjennom.

Der blir hun møtt med støtte og kjærlighet, og for første gang føler hun seg ikke alene.

Marte Lele 18 år

På en scene står en lærer foran en mikrofon med et ark i hånda. 

13 års skolegang er ferdig, og i dag er dagen da alle avgangselevene samles for å få vitnemål. 

Marte Lele sitter sammen med resten av klassen og kjenner på en god magefølelse idet et stipend skal deles ut.

«Hun er ekstremt drevet, både av lærelyst og at hun vil gjøre en forskjell i verden», skal det bli lest opp fra scenen. 

Marte Lele legger merke til at flere og flere retter blikket mot henne. 

«Jeg har aldri hatt en elev som fortjener stipendet mer enn henne», avslutter læreren og ber Marte Lele komme opp på scenen.

Det klappes og jubles i salen.

Marte Lele får en varm følelse i kroppen og føler at hun har hele skolen i ryggen.

– Vanskeligere å snakke om hverdagsrasisme

Laura Führer har forsket på rasisme og jobber som sosiolog ved OsloMet.

Hun forteller at det var mer snakk om hverdagsrasisme i Norge i tiden etter drapet på George Floyd. Da var det mye om tematikken i media, og mange med minoritetsbakgrunn ytret seg.

– Så har det kommet noe som kanskje kan betegnes som en motreaksjon, der det å rette oppmerksomhet mot hverdagsrasisme fortere kan føre til at man anklages for å være «woke». Jeg tror det gjør at mange føler at det er vanskeligere å snakke om hverdagsrasisme nå enn det var for noen år siden.

Sosiologen mener mange har vanskeligheter med å forstå hva det vil si å være innvandrer eller minoritet, og at det dermed blir vanskeligere å forstå hva som sårer.

– Det kan føre til en frykt for ubevisst å si noe som «blir feil».

Men sosiologen ser også håp i utviklingen.

– For mange unge i dag, så er det å omgås folk som har en annen bakgrunn enn en selv, en helt naturlig del av hverdagen, sier Führer og legger til:

– Hvis vi tenker på hvordan dette har utviklet seg i løpet av, si, de siste 50 årene, så kan man slå fast at vi har vært gjennom en enorm endringsprosess der vi som samfunn er blitt mye mer vant med og åpen for mangfold.

Marte Lele 21 år

Igjen sitter hun i klasserommet som den eneste med asiatiske røtter.

Marte Lele er jusstudent ved fakultetet i Oslo og drømmer om å utgjøre en forskjell i verden, slik læreren sa hun kunne da hun sto på scenen under vitnemålsutdelingen.

I dag kjenner 21-åringen seg motivert til å kjempe for menneskerettigheter og har blant annet vært med på å opprette en egen gruppe som gir rettshjelp til barn og unge: «Rettshjelpsgjengen».

Nå prøver hun å bruke de små kommentarene og det hun har opplevd gjennom barndommen, til noe positivt.

– Det har gitt meg evnen til å se ulike perspektiver og resonnere og tenke kritisk i en veldig tidlig alder – noe som hjelper på jusstudiet.

I likhet med sosiologens observasjon mener Marte Lele at noen folk i samfunnet er redde for å uttrykke seg feil.

– Det er som om folk er ekstra varsomme eller dropper å diskutere enkelte temaer når jeg er i rommet.

Hun tror de fleste mener det godt, men føler selv at det har motsatt effekt.

– Jeg opplever at mange går i forsvarsmodus. Det er ikke rasistisk å ha en diskusjon, men det er rasistisk hvis hensikten er å si noe sårende.

I dag føler Marte Lele at betydningen bak det kinesiske navnet «Lele», altså «å være glad», representerer hvordan hun har det.

Hun har blitt mer glad i seg selv og drømmer om å være en stemme for – og lytte til – de som trenger å bli hørt.

LES MER FRA P3.NO: